Sigvald Skavlan (1839-1912) var sogneprest og salmedikter, men kanskje ikke like kjent for sin innsats ved Throndhjems Døvstumme-Institut. Han ble født i Stranda, men slekten var fra gården Skavlan i Snåsa. Faren, Aage Schavland, var ordfører, stortingsmann og residerende kapellan i Domkirken. Blant Sigvalds brødre var forfatter og litteraturhistoriker Olaf, også kalt Ole, stiftsprost Einar og historiker Aage Gerhard.
Sigvald Skavlan ble cand. theol. i 1864 og var i fem år sjømannsprest i Antwerpen. I 1869 ble han ansatt som lærer ved døvstummeinstituttet i Trondhjem, der han fra 1872 også var forstander.
De døves mann
I 50-årsmeldingen for Throndhjems Døvstumme-Institut i 1875 skrev Skavlan om tegnspråkets status og viser stor forståelse for de døve og deres behov. Han stiller spørsmål om det er tegnspråk eller talespråk som er naturlig for de døvstumme.
Norges første døveskole, og dermed landets første spesialskole, ble grunnlagt i Trondheim i 1825 av Andreas Christian Møller som selv var døv og som ga navnet til Møllers kompetansesenter. Tegnspråk som undervisningsspråk kom først i 1997, men allerede i 1875 var det altså en del kunnskap om det.
Kirkelig lyriker
I 1877 ble Skavlan utnevnt til sogneprest i Askøy, ti år senere residerende kapellan i Vår Frue kirke i Trondhjem og fra 1894 sogneprest i samme kirke. Han var preget av vekkelsen fra Gisle Johnson og var kritisk til Elias Blix. Kristent ungdomsarbeid opptok Skavlan, og i 1874 stiftet han Trondhjems ynglingeforening.
Sigvald Skavlan skrev en mengde artikler, salmer og dikt - gjerne til spesielle anledninger som for eksempel Trondhjems 900-årsjubileum. Han ble tidlig «oppdaget» av Bjørnson med sine ungdomsdikt og er blitt omtalt som en kirkelig lyriker. Mest kjent er «Sangerhilsen» som ble skrevet til den store sangerfesten i Trondhjem i 1883. Til Griegs musikk ble den en gjenganger i «alle» sangforeninger. Ikke uten grunn ble Skavlan kalt «Trondhjems trofaste skald». Etter hans død kom salmesamlingen «Stav og harpe» ut.
Engasjert mann
Skavlan var en stille, men likevel veldig engasjert mann og ga uttrykk for sine meninger om mangt. Blant annet i boken «Eva – den første Kvinde» (1872) skriver han om sitt forbilde for alle kvinner: «Den nyskabte kvinde er stilltiende. Som brud ledes hun frem. ... Selv er hun taus, i lydighed ligeoverfor sin Gud, i underdanighed ligeoverfor sin Brudgom. Den mandlige kjærlighed er aktiv, handlende og talende. Den kvindelige kjærlighed er passiv, gaadefuld og dulgt. I all sin lidenskab er hun taus og indesluttet, som om Hjertets nøgle lå på havsens bund.»
