Nikolai Frederik Severin Grundtvig (1783-1872) var en av Nordens største tenkere i sin tid. Han blir omtalt som dikter, prest, politiker, opplysningsmann, skolemann, historiefilosof..., og han var mannen bak «grundtvigianismen».
Grundtvig var prestesønn fra Udby på Sjælland. 20 år gammel tok han teologisk embetseksamen ved universitetet i København. Det var som huslærer i årene 1805-1808 at han startet med skriving og fordypet seg i vitenskapelige og litterære studier. Han var en periode i tvil om sin egen kristentro og kom i en åndelig krise. Men etter farens ønske ble han i 1811 kapellan hos ham og begynte gjerningen med stor iver. Utenom to lange avbrudd (1813-21 og 1826-39) virket han som prest til han døde – nesten 89 år gammel, den siste perioden i Vartov kirke i København. Som en æresbevisning ble han utnevnt til biskop i 1861.
Grundtvig bekjempet latinskolen og var motstander av den pietistiske oppdragelsen. Han mente skolen burde være folkelig og historieorientert, og at undervisningen burde skje gjennom fortelling, foredrag og samtale - uten tanke på eksamen. Målet var menneskelig visdom. Dermed startet han den danske folkehøyskolen i 1844 – den første var Rødding Højskole på Jylland.
Fra 1849 satt Grundtvig ni år som medlem av Folketinget.
Grundtvigs kristendom var frisinnet; han hadde liten sans for liturgi og presteembetet hadde liten betydning. Grundtvigianismen sto i klar motsetning til dansk indremisjon. I 1826 ble han dømt for et stridsskrift, «Kirkens gjenmæle», og måtte ta pause som prest i flere år. Den tiden ble iherdig brukt til skriving. Hans forfatterskap dreier seg om to poler: kristendommen og historien. Som salmedikter overgikk han både Kingo og Brorson. Han var særlig «pinsens dikter», men har også mange andre kjente sanger. «Påskemorgen slukker sorgen» og «Deilig er den himmel blå» er nok dem nordmenn kjenner best.
