Carl Paul Caspari (1814-1892) var en europeisk ekspert på orientalske språk i sin tid. Det kanskje mest imponerende arbeid var en arabisk grammatikk. Og bare få måneder etter ankomsten til Norge, foreleste han på norsk.
Caspari var født i Dessau i Tyskland av jødiske foreldre og vokste opp med hebraisk språk og rabbinsk teologi. 24 år gammel konverterte han til kristendommen. På en studiereise til Tyskland i 1846 ble den norske kirkehøvdingen Gisle Johnson kjent med den jødiske lektoren - som også hadde Elias Blix som elev i Leipzig.
Til Christiania
Dette bekjentskapet var grunnen til at Caspari kom til Christiania og Det teologiske fakultet, først som lektor i 1847, senere professor i gammeltestamentlig teologi.
Caspari var ikke, som Johnson, forkynner eller kirkepolitiker. Men sammen var de bærebjelkene i den konservative lutherdommen som preget kirken - mot grundtvigianismen. Caspari var det forrige århundres viktigste norske teolog og en stor forsker. Spesielt var det den grundtvigske påstand om at trosbekjennelsen var eldre enn Det nye testamente han gikk til kamp mot. Forskningen var mest knyttet til orientalistikk, Det gamle testamente og kristne symboler. Hele tiden i Norge deltok han i oversettelsen av Det gamle testamente og fikk dermed avgjørende innflytelse på ordbruken.
Publiserte
Casparis forelesninger ble gitt ut under tittelen «Den gammeltestamentlige skrifts historie». Sammen med Gisle Johnson og Tønder Nissen grunnla han i 1858 Theologisk tidsskrift for den evangelisk lutherske kirke i Norge, visstnok med formål å kunne publisere skriftene sine. Og Caspari publiserte enormt mye. De samme tre ga også ut Konkordieboken og Den norske lutherske kirkes bekjendelsesskrifter. Hovedverket hans er «Quellen zur Geschichte des Taufsymbols und der Glaubensregel».
Fra 1860-årene engasjerte Caspari seg sterkt i arbeidet for den norske israelsmisjonen. I Jerusalem er i senere tid et «Casparisenter» opprettet, der visjonen er å utarbeide teologisk studiemateriell og gi undervisning på hebraisk.
