Vienoula Røe leder jobben med å fylle det gamle huset med folk, aktivitet og liv. Hun er en profilert kulturarbeider og magedanslærer i Trondheim, som også har arkitektutdannelse i ryggen. Huset rommer betydelig trondheimshistorie. - Min ambisjon er å få dette huset til å gjenoppstå som et levende bygg! Det er jo et fantastisk sted, sier Vienoula.
Trenger slike hus
Sammen med andre engasjerte mennesker, og på frivillig basis, har hun påtatt seg å drive huset slik at det blir en positiv kulturkraft i nærmiljøet. - Med all den utbygginga vi ser, trenger vi bydelshus. Det er mangel på gode lokaler i denne byen. Men her har vi virkelig noe unikt. Vienoula drar oss med rundt i hagen. - Det er et paradis for unger, med bærbusker og svære syriner, masse gress og plass. Plass til skulpturer! Vi kan ha skulpturkurs, for eksempel.Hun plumper ut med alle mulige ideer. Tilsynelatende på impuls, men bak det ligger det en struktur og stor innsats. I løpet av et drøyt år med jobbing har huset allerede vokst. To barnehager bruker det, dramagruppe, sirkusartister, akrobater og gjøglere, et band, magedansere, og utleie til selskapelighet, bursdager og til ulike stunts. Og mer vil det bli. Vienoula er opptatt av helheten. Helheten i samfunnet og i livene våre. Og hun trekker det ned til dette huset, hvor hun mener helheten i historien må bevares og helheten i framtida må bygges videre.
Fra indremisjon til sirkus
Den blekgrønne, falmede bygningen på den drøyt to mål store tomta, står i Lauritz Jenssens gate. Der har det stått siden 1935, da det ble bygget av Indremisjonen, på dugnad. Siden har det vært forsamlingslokale og menighetshus. Og før Strindheim kirke ble bygget, ble huset benyttet til møter og sammenkomster i menigheten. Mange husker at det har vært benyttet til konfirmasjonsundervisning, det har vært søndagsskole, barnehage og utleid til kor og korps. Vienoula trekker oss inn igjennom gangen med steingulvet, og videre inn i et rom som er møblert med 70-tallets skinnsalonger, noen slitne lenestoler og knaggrekker langs veggene.Det lukter søtt og vammelt av duftlys og gammel stopping, og følelsen av levd liv sitter i veggene. - Kom, bli med inn i salen, sier Vienoula ivrig, og åpner dørene til mørkebrune tregulv og sola som strømmer inn fra vindusrekka mot hagen. Det er høyt under taket og sjarmerende andektig. Rundt akrobater og gjøglere som varmer opp, dannes en ramme av gammeldags norsk kristenliv. Slik kristenlivet ble dyrket side om side med aktivitet av det mer verdslige slaget. På alterveggen er et langstrakt kors knyttet i garn. Til høyre og venstre for korset henger portretter av kirkens menn og kvinner som arbeidet med glød for huset, og ellers på veggene henger «Nattverden» i posterformat sammen med barnetegninger og serpentiner.
Vil gjøre huset kjent
- Mitt mål er å øke den gjenopptatte aktiviteten. Og å gjøre huset kjent og kjært, sier Vienoula. Jeg har bodd her i strøket i 32 år, og huset har ikke vært kjent for meg heller. Endeveggen mot veien er fritt for vinduer og har korset hengende høyt oppe på veggen. Det formidler avstand.Det var lite som skjedde her i den senere tid, og Strindheim kirke ønsket å overta. Planene for salg var faretruende nær, og mange var redd for utbyggere med blokkbebyggelse i ermet. Huset ble drevet av en gruppe kvinner i 80-årene, som utgjorde styret i Strindheim Menighetshus Forening.- Styret hadde kaffemøter her, og det var sporadisk aktivitet, forteller vaktmester Eivind Rosvold. Han bor i vaktmesterleiligheten i sokkelen med kone og datter.- Men gamlingene var slitne og trengte drahjelp om det skulle bli noe mer her. Det var da Vienoula kom inn. Og da ble det jo futt her, sier Eivind. Som vaktmester holder han styr på hus og hage, restaurering og vedlikehold. Ikke minst vasker han etter folk som bruker huset. - Det er et yrende liv her nå, og det er jo det som trengs, sier han og forteller at også naboene er glad for at det er aktivitet på tomta igjen. Det er for øvrig også fruene i det gamle styret.
Åndene gleder seg
Vienoula er overbevist om at det er ånder i huset, som også er glad for at det er noe positivt som skjer i bygningen. Eivind bekrefter at det er flere som oppholder seg her enn de menneskene vi ser i kjøtt og blod.- Jeg kaller det energier, jeg da, sier Eivind. - Det har jo vært mye folk her siden 1935. Og jeg opplever ofte at jeg ikke føler meg helt alene når jeg vasker og styrer her.- Jo mer vi bruker det og jo mer vi vil noe godt, desto sterkere føler jeg at vi er velkomne. Jeg ler masse her, synger høyt her og takker for at vi får bruke huset og får lov til å gjøre det kjent, sier Vienoula. - Jeg føler virkelig at huset har bergtatt sjela mi!
