Fredrik Hjalmar Johansen (1867-1913) var født i Skien. Familien besto av far, justisvaktmester Jens Johansen, mor Maren Pedersdatter og en søskenflokk på fem.
Hjalmar var friluftsmann og en ivrig idrettsmann. Særlig var han kjent som en stor turner og ble berømt for sin salto over hodet på mer enn 20 mann på et turnstevne i Paris. Han var med og stiftet fotballklubben «Odd» i Skien og ble æresmedlem.
Hjalmar begynte å studere jus, men da faren døde, måtte han oppgi det på grunn av dårlig økonomi. I 1892 tok han Krigsskolens første avdeling og ble vernepliktig offiser. Da Fridtjof Nansen samme år la ut på «Fram»-ekspedisjonen til Nordpolen, ble Johansen med som fyrbøter og meteorologisk assistent - og etterhvert ble han Nansens høyre hånd de tre årene turen varte. Han var Nansens eneste ledsager på ski-/hundesledeferden mot polpunktet. De nådde ikke målet på den 14 måneder lange turen, men samlet et stort vitenskapelig materiale. Johansen deltok på triumfferden langs norskekysten, ble tildelt Fram-medaljen i sølv og senere hedret med ridderkorset av St.Olavs orden.
Hjalmar Johansen ble gift med ungdomskjæresten Hilda Øvrum i 1898, og de fikk fire barn. Etter «Fram»-ferden tok han kapteins grad i infanteriet og fikk fast stilling i Tromsø. Ekteskapet ble oppløst etter noen år, antagelig på grunn av Johansens alkoholproblemer.
I 1907 var han med den skotske polarforskeren William Bruce på ekspedisjon til Spitsbergen og i 1908 sammen med geologen Adolf Hoel i samme område. Roald Amundsen dro på ekspedisjon til Sydpolen i 1910-12, og ved hjelp fra Nansen ble Johansen med. Det kom til brudd mellom Amundsen og Johansen blant annet på grunn av forskjellig vurdering av vær og kulde. Amundsen var redd Scott skulle komme først til Sydpolen og ville ikke ta imot Johansens råd. Hundene stupte på turen i 60 graders kulde. Mye uenighet senere på turen førte blant annet til at da Amundsen og de andre ble feiret ved hjemkomsten, ble Johansen holdt utenfor. Deretter gikk det raskt nedover med Hjalmar Johansen, og det endte med at han begikk selvmord i 1913.
