De blå hjelmene under hettene på de røde oljehyrene signaliserer at det er polske arbeidere som vrimler rundt mellom betong og forskaling i Skansenløpet. Her bygges den nye avlastningsveien gjennom Trondheim.
Regnet høljer ned, men ingen i den tilsynelatende kaotiske maurtua av folk enser styggværet. På skift styrer de betongpumpa, mens andre raker og pusser på den grå betongmassen som pøses ned mellom ribbene av armeringsjern.
35 polske gjestearbeidere er på plass mellom de kraftige jernspuntene som danner tidenes største byggegrop i Stiftstaden. Om to uker kommer enda en like stor gruppe polakker.
LES OGSÅ: Denne artikkelen på polsk / Przeczytaj artykul po polsku tutaj
Det er polakkene som bygger landet vårt nå for tiden. Rundt om på byggeplassene, både i Trondheim, Trøndelag og resten av Norge utgjør de en stadig større del av arbeidsstokken. De sveiser, støper og de snekrer. Næringslivet klarer seg ikke uten dem.
Den polske arbeidsinnvandringen er helt avgjørende for norsk økonomi, ifølge Fafo-forsker Jon Horgen Friberg.
– Det er polske arbeidere som har gjort det mulig å opprettholde den høye produksjonen, sier han.
Siden årsskiftet i 2003 er antall arbeidstillatelser til personer fra de nye EU-landene mer enn tyvedoblet. Polakkene utgjør over 70 prosent av disse, og teller nå over 38 000 arbeidere. I tillegg kommer alle de som jobber uregistrert.
Høy arbeidsmoral
– De polske arbeiderne er motivert og har en svært høy arbeidsmoral, sier Svein Soknes, byggeleder fra Statens vegvesen, der han på litt avstand står og betrakter den pågående støpeprosessen.
Gjestearbeiderne er ansatt i det polske utleiefirmaet S-Bud, og innleid av Bilfinger Berger; det tyske storselskapet som har hovedentreprisen på Skansenløpet.
– De kom til Trondheim i juni og skal være her i cirka ett år, opplyser Fredrik Edling, som er norsk kvalitetsleder i det tyske selskapet. Han konstaterer at de polske arbeiderne får betydelig bedre betalt enn om de jobber i hjemlandet. Men konkurransen er hard mellom de polske firmaene om å sikre seg nok kvalifisert arbeidskraft til sin utleievirksomhet.
– De som er kvalifisert er attraktive, og kan dermed stille både lønnskrav og sosiale betingelser, sier Edling. Her på byggeplassen er det ordnede forhold – bortsett fra at det av og til kan slurves litt med sikkerheten. Polakkene er ikke vant med at det stilles samme strenge krav til HMS (helse, miljø og sikkerhet).
– Skulle gjerne flyttet hit
Klokken er ett. Det er lunsjpause. Polakkene er svært presise når det gjelder de avtalte pausene. Da går de i flokk og følge til brakkekantina. Etter å ha vrengt av seg oljehyrene benker de seg for å innta et måltid varm mat.
– Det eneste jeg klager på er været, sier Kazimierz Pokwap (50) og forsyner seg av dagens meny, som er lasagne. I motsetning til de andre polakkene har han grønn hjelm, noe som betyr at han er verneombud for den polske arbeidsgjengen, en status som forplikter. Han er også sjef for brakkeriggen ved Øysand sør for byen, der hele gjengen er innkvartert. Dessuten snakker han tysk.
– Bortsett fra været er det et flott her. Jeg skulle gjerne ha flyttet hit permanent, sier han. Men han vet at han da helst skulle ha skaffet seg fast jobb, helst i en norsk virksomhet. Kazimierz forteller at også kona er blitt med til Norge. Hun har fått seg arbeid i et rengjøringsbyrå.
LES OGSÅ: Fakta om polakker i Norge
Lange dager
På spørsmålet om hvorfor han har kommet til Norge for å jobbe, kommer svaret kontant:
– Penger!
– Dessuten vet jeg at jeg er garantert arbeid den tiden jeg er her. Jeg kan arbeide hele tiden. Hjemme i Polen er det mye sesongarbeid. Plutselig kan det være slutt fordi firmaet er kaputt!
Polakkene arbeider lange dager, som regel fra sju om morgenen til seks om kvelden. De stiller også på jobb etter eget ønske og forlangende på lørdagene for å kunne opparbeide fritid til å gjennomføre regelmessige hjemreiser. Turnusen er fem og en halv uke på og to og en halv uke av.
– Det blir nesten bare jobbing og soving. På brakka er det jo sosialt, og det blir litt tid til TV og aviser. Av og til besøker vi den katolske kirken på søndager. Det er stort sett det eneste, forteller Stefan Cymborski (21). Han skiller seg fra de andre ved at han er student, og skal om ikke lenge tilbake til Polen for å sluttføre teknologistudier.
– Men kanskje jeg en gang tar med meg familien og flytter til Norge, sier han.
Jubler for fast jobb
Det er ikke bare i Trondheim polakkene har inntatt arbeidsplassene. Aker Kværner Cold Bending i Verdal har sprengte ordrebøker, og 100 polakker er hyret inn for å få prosjektene i havn.
Summingen av polskspråklige stemmer høres gjennom lyden av vinkelslipere som spyr ut gnister i verkstedhallen. Jernrør i ulike fasonger og dimensjoner ligger utover gulvet. Sveiseflammer treffer netthinnene som blitslys.
Rafal Gorzolka (32) har fått seg fast jobb som arbeidsleder og har allerede bestemt seg for å flytte til Norge.
– Jeg er den eneste av oss polakker som har fått fast jobb. Jeg er veldig glad og takknemlig, sier Rafal.
Han forteller at det er store forskjeller på arbeidskulturen i Norge og Polen. Mens norske operatører jobber i team med forventninger om at den enkelte tar initiativ og ansvar, er de polske arbeiderne mer vant med å motta direkte og mer strenge ordrer fra en sjef.
SE BILDENE: Polakkene som bygger Norge
Problemløser og bindeledd
Produksjonsleder Sidsel Bjørgvik forteller at Rafal skal være et bindeledd mellom de to kulturene, både som problemløser og med hensyn til språkforståelse og arbeidsorganisering. Rafal har den store fordelen at han i motsetning til mange av sine landsmenn behersker engelsk. I praksis skal han hjelpe kompisene sine med å lese tegninger, kvalitetssikre dimensjoner og velge ut verktøy og utstyr.
– De andre spør meg hele tiden om det er flere polakker som skal ansettes fast. En slik jobb er veldig attraktiv, forteller Rafal. Han ser fram til et liv i Norge sammen med familien, uten økonomiske og jobbmessige bekymringer.
– Foreløpig skal vi leie, men jeg har planer om å kjøpe hus i Verdal en gang i fremtiden.
Familien har slått rot
En av dem som har kommet så langt, er Pawel Moscinski. Han har nettopp kjøpt hus og flyttet inn sammen med kone og tre barn i boligfelt på Mære.
De solgte huset i Polen for 400¿000 kroner. Dermed ble det nok egenkapital til å lånefinansiere kjøp av nytt hus i Norge.
På gårdsplassen utenfor det røde huset står biler med polske registreringsskilt. Pawel kommer ut og håndhilser. Han viser vei inn til stuen, som bortsett fra et robust spisebord og et par store, dype lenestoler er sparsomt møblert – foreløpig. Gråbrune pappesker med eiendeler står stablet litt her og litt der, etter at det første flyttelasset kom med bil fra Polen for bare et par uker siden. Med på lasset var kona, Elwira Mosckinska, og de tre barna Marlena (11), Szymon (9) og Paulina (6). Sammen satser de alt på å bygge en trygg fremtid i Norge.
20-doblet på få år
Moscinski-familien er ikke alene. Stadig flere polske arbeidere blir registrert som innvandrere. Fra 2003 til 2006 er antallet mer enn 20-doblet. Polakkene er nå den overlegent største innvandrergruppen.
Familien er overbevist om at de har valgt riktig, selv om familie og gode venner vil savne dem hjemme i Polen – og omvendt.
– Vi har gjort dette på grunn av familien og barna. Enten måtte jeg dra tilbake til Polen, eller så måtte vi alle sammen dra hit, understreker Pawel.
Han har fått seg fast jobb som bygningsarbeider hos Fuglesang & Olesen i Inderøy. Det var en viktig forutsetning for den drastiske beslutningen. Først vurderte de å leie, men fant ut at det var like dyrt som å eie. Etter søking på internett og ti visninger fikk de napp.
– Dette huset er en gave fra Gud, fordi jeg var den eneste som var på visningen, sier Pawel. På egen hånd har han ordnet opp både med eiendomsmegleren og banken.
Godt mottatt
Den polske familien føler seg godt mottatt av de andre beboerne i området.
– Den ene av naboene kom inn og hilste på oss allerede den første dagen, sier Elwira, og peker på en fargerik blomsterbukett på bordet.
På spørsmål om barna savner sine venner i Polen, kommer det et forsiktig, bekreftende nikk fra Szymon. Han ser frem til å få internett tilkoblet slik at det blir mulig å chatte med venner i hjemlandet. Dessuten er det en trøst at besteforeldrene har sagt at de vil komme på besøk allerede til jul.
Jobb nummer én er norskopplæring. Selv om Pawel har et forsprang på de andre, er det bare et tidsspørsmål før ungene er i tet. – Etter at de kom hit og begynte på skolen er motivasjonen på topp, konstaterer Elwira og Pawel.
Norsklærer med polsk bakgrunn
Agnieszka Grabowska (25) kom til Norge som au pair for seks år siden. I vår fullførte hun bachelorgraden i økonomi og administrasjon ved Høgskolen i Nord-Trøndelag. Nå er hun norsklærer for nyankomne Marlena, Szymon og Paulina ved Mære skole.
Det er skoleutflukt og utedag på en grålig trøndersk høstdag. Anført av skolens lærere tumler flokken av elever av gårde langs turløypa. I det ene øyeblikk henvender Agnieszka seg til de polske elevene på deres eget morsmål. I det neste slår hun over til perfekt norsk og snakker med de andre ungene som svermer omkring.
– Når en først kan norsk er det en fordel å være polsk om man skal lære polske elever språket, sier Agnieszka.
Hun hadde egentlig ikke tenkt å reise til utlandet. Hun kom hit tilfeldig fordi hun fikk vite gjennom bekjentskaper at byggentreprenør Erling Fuglesang var på jakt etter en au pair til døtrene sine.
Lærte av barna
– Jeg lærte mest norsk av barna jeg passet. Sammen leste vi bøker. «Sesam stasjon» kan jeg utenat. Dessuten var jeg alene som polakk. Jeg ble nødt til å snakke norsk.
Fra en venninne fikk hun høre om et studium ved HINT som hadde som formål å kvalifisere utenlandske studenter for videre studier på norsk. Etter bestått språktest begynte hun på faget økonomi og administrasjon.
– Den første dagen på skolen ble jeg kontaktet av en mann som hadde hørt meg snakke i telefonen. Han spurte om jeg var russisk, og om jeg oppholdt meg i landet for å plukke jordbær. Det er mange stereotype oppfatninger om oss. For mange er det vanskelig å tenke seg at vi kan gjøre annet arbeid enn å vaske eller plukke jordbær!
Tre år etter, i juni i år, var bachelorgraden i boks og med godt resultat.
Nå har hun jobb som tolk, oversetter og tilrettelegger hos byggefirmaet Fuglesang & Olesen, som har om lag 60 polakker i arbeid. I tillegg er hun hyret inn som norsklærer ved Mære barneskole.
Vil tilbake
I motsetning til mange andre polakker som har vært i Norge i flere år har Agnieszka og hennes mann Piotr klare planer om å dra tilbake til Polen.
– Vi tenker å ta over gården til foreldrene mine. Hjemme i Polen håper jeg å få brukt utdannelsen. Jeg har valgt en studieretning som er internasjonal, og det er med hensikt, sier hun.
Inntil videre leier ekteparet et hus sammen med andre polakker i Steinkjer. Hun savner et organisert miljø, slik som i Oslo. Der er det en forening som både driver en radio og steller med en nettavis for polakker og andre østeuropeere.
Møter landsmenn og Gud
– Hva bruker dere fritiden til?
– Det vi gjør, gjør vi på egen hånd: Drar på turer, fisker, kanskje plukker sopp. Vi er katolikker, og av og til på søndager reiser vi til kirken.
Søndag kveld på Kalvskinnet i Trondheim: Utenfor den katolske kirken står grupper av menn og røyker. En av dem er Kazimierz Pokwap, verneombudet fra Skansen-tunnelen.
– Her samles vi, og støtter og hjelper hverandre, sier han.
Mange av de andre mennene her jobber også på Nordre avlastningsvei. Nå har de byttet ut den katedrallignende tunnelen med St. Olavs kirke. Kirken har en stor plass i livet til arbeiderne. Tilstrømningen er så stor at kirken er nødt til å arrangere ekstra Gudstjenester.
Kazimierz har med seg kona Grazina. Hun går på norskkurs ved siden av vaskejobben og kan allerede litt norsk. Hun roper på Krystyna Betten, en veteran blant byens polakker.
Hun sier at det å gå i kirken ikke bare handler om Gud. –¿Mange savner familien sin. På lørdagskvelden kan det bli litt for mye av det med prosenter. Men ikke hvis de skal til messe på søndag, sier hun.
Godt å synge på eget språk
Til messen kommer det polakker fra hele regionen, en familie har kjørt fra Oppdal, en annen fra Orkanger. Unge og gamle gjør korsets tegn når de kommer inn i kirken. Og kneler til den polske bønnen. Snart er kirken stappfull.
Det er den vietnamesiske faste presten Nguyen van Thanh som ønsker velkommen, med polsk tolk. Og forteller at med så mange nye sognebarn kan det bli litt kaotisk. Oppfordringen kirkelyden får er å opprette et kontaktutvalg:
– Dere må hjelpe meg så vi kan få til en best mulig ordning med gudstjenester.
Så overtar den polske presten Marek Zur. Inn kommer også kappekledde unge gutter og jenter. De bistår presten når han skal vaske hendene, og under nattverden.
Så synges det på polsk. Og nettopp det å kunne synge og be i fellesskap på sitt eget språk er noe helt spesielt.
– Jeg har bodd her i 15 år. Men jeg har ikke så lyst til å gå på en norsk gudstjeneste. Det må jeg innrømme, sier Krystyna.
Marek Zur er anleggsprest på Aukra, der det også er mange polske arbeidere. Han kommer til Trondheim minst én gang i måneden.
Krystyna håper det blir enda oftere fremover. Hun underviser polske skolebarn i Trondheim.
– Vi vil så gjerne at de kan få forberede seg til kommunionen her, den katolske konfirmasjonen, sier hun.
Sannsynligheten er stor for at stadig flere unge polakker kan feire både konfirmasjon og bryllup her i landet. Bare i fjor var det nesten sju tusen polske innflyttere til Norge.