I en veistump av Frode Rinnans vei, mellom Strinda kirke og Moholt studentby, bor elleve familier som 26 unger og en hund er fordelt på. I denne gata hender det oftere at man spanderer kaffe på naboen, enn at man irriterer seg over han.
Tradisjon og samhold
Ikke nok med det. Her har naboene felles tradisjoner. Alle flagger for alles barn når det er bursdag. De har eget 17. mai-tog som går fra gata og opp til Moholt sykehjem, før ungene møter til skoletoget. Korpset er et firemanns orkester med trekkspill, gitar, fløyte, trombone og sang. Dessuten har de fester for, med og uten barna. Naboene ferierer sammen, reiser på turer i felles telt og de har et eget fotoalbum. For gata.Høres det vel søttitalls ut? Neida! - I 1998 flyttet alle familiene inn her. Og siden har vi blitt, sier Heidi Johansen Hellebust (51). - Jeg tror samholdet kom gjennom at vi alle hadde barn i samme alder og at vi var igjennom samme byggeprosessen, sier mannen hennes Arnvid Hellebust (39). Og ettersom årene gikk, kom det flere barn til, men ingen av familiene har valgt å flytte. Det en dårlig «turnover» på husene i denne gata.
Fest og feiring
Naboene forteller om gatefester, om sommerfesten og gjenforening etter sommeren, like rundt skolestart, hvor alle får gjengi historiene og vise fram feriens skrytebilder. Og ikke minst om førjulsforberedelser. Vinterstid er det nemlig luciafeiring og julegatetenning.- Hvert eneste år går ungene fra hele Moholt Park i tog på Luciadagen. Da går de fra hus til hus og synger, og ikke minst tar de turen opp til sykehjemmet, sier Heidi.- Det er opptakten. Og etterpå er det julegatetenning. - Med gløgg, skyter en nabopappa inn. Og det betyr rett og slett at naboene spenner opp lysslynger mellom husene og lager sin egen lille veistump i juledrakt.
Tre kilo leverpostei og en lille en
Det er ikke mange av mannfolka som tør la være å ta del i juleforberedelsene i disse familiene. Og det er ikke fordi at kjerringa truer med kjevle.- Alle de voksne gutta møtes hos en av oss til leverposteilaging. Vi har DEN oppskriften og blander lever og alt annet i med malingsblander på drillen, ler Halvar Larsen (44).- Mens godsakene bakes i ovnen, går vi til en annen nabo i badstu. Og her kommer jo poenget. Det blir noe akevitt. . . Han blir avbrutt av en mor, men gutta fortsetter å legge ut om juleforberedelsene og ler høyt i en heftig diskusjon om det er whiskey eller akevitt som i grunnen er tradisjonen, uten at noen blir enige med seg selv. I alle fall, har alle familier sine tre kilo pålegg etter denne årlige seansen. Og mens herrene har lever i fokus før jul, går damene i isbad. - Det er i alle fall noe vi har gjort to ganger, sier Heidi. - Andre gangen er det en tradisjon, fastslår Betty Johansen (39).
Gjør som de lyster
De er opptatte av at gatas tradisjoner ikke skal være en tvangstrøye eller pliktløp, og sier at det har tatt noen år å finne formen.. - Det er hver sin gang med ansvar, og ingen plikt, sier Heidi. - Det fungerer greit det, mener Betty, som forteller at suksessfaktorene er sosiale mennesker med drivkraft. De bor i et homogent miljø, og har barn på samme alder. - Det har jo resultert i at vi har vært mye ute i gata med ungene fra de var små. Da har det utviklet seg helt naturlig, sier Halvar. - Men jeg blir ikke gammel her, hevder Betty.- Nei, når ungene vokser til flytter vi i terrassehusene over her, sier en. - Og deretter bærer det inn i seniorboligene, sier den neste. - Før vi alle havner på Moholt Sykehjem, flirer de nærmest i kor.
