Vi sitter i Steinbua på Vestre Havstein gård, der Helge Wanvik drev før sønnen overtok, og det ble golfballer bortover jordene i stedet for jordbær. Det er vår, sol og utsikten er upåklagelig.
Likevel insisterer en liten gruppe gråsprengte menn på å ta formiddagskaffen inne.
- Dette er Trondheims desidert største kulturhus, selv om det nok er minst i kvadrat, sier Asbjørn Johnsen.
Stort lite kulturhus
Han har trekkspillet på fanget og serverer poesi mellom kaffeslurkene. Men i dag er det norgeshistorien og Christian Krohg som har oppmerksomheten.
- Det nærmer seg jo 17. mai, sier Helge Wanvik. Han har hatt ordet i dag og fortalt om grunnlov, union, oppløsning og om 17. mai-toget. Og kompisene har lyttet, kommentert og svelget unna tykklefse og wienerbrød.
- Alle her har historier å fortelle, sier Wanvik. - Fra sine tidligere tider, det er trønderskrøner, ting man er spesielt interessert i og ikke minst historier fra eget yrkesliv, sier Wanvik.
De er 10 -15 venner som møtes for å fortelle, til gjensidig glede. Et guttefellesskap der det ikke snakkes om damer, hevder de.
- Nei, det er sjelden, det, gliser Wanvik, mens jeg blir hvisket i øret at det er ljug!
- Vi befatter oss ellers lite med politikk, sier en annen. - Det er så mye som er bedre å snakke om enn det! Vi vil jo ikke at temaene skal føre til uvennskap.
- Og aldri noe hemmelig eller noe stygt om naboen, legger Asbjørn Johnsen til.
Og det meste kan bli en god historie. Ikke minst er selve stedet de har valgt, en fortelling i seg selv.
Fra håndplukka åkerstein
- Det er ikke lite stein jeg har plukket ut av åkrene her, forteller Wanvik og mimrer tilbake til fortidens jordbærplukkesesonger.
- Jeg lempet til jeg hadde en voksen steindunge. Og da jeg gikk i gang med byggingen, så jeg for meg at jeg skulle ha en lygarstol i det hjørnet der, sier Wanvik og peker på benken som er fylt opp av venner. Og skrøner, ljug og sanne historier presenterer de alle mann.