Da Gunnhild ble gravid som 18-åring giftet hun seg med kjæresten. De fikk to barn, som i dag er voksne. Mishandlingen startet da eldstemann var ett år.- Jeg satte meg imot at mannen min skulle ut og kjøre etter å ha drukket. Da smalt det. Til å begynne med tenkte jeg at det kanskje var normalt. At alle fikk en ørefik innimellom.Men mishandlingen bare fortsatte. Av og til fysisk, og ofte psykisk:- Han fortalte meg hvor stygg jeg var, hvor tjukk jeg var. Hvorfor var ikke middagen ferdig? Hvorfor lå jeg på sofaen? Det var forferdelig. Alt skulle gå etter hans pipe.Gunnhilds mann ble voldelig når han drakk. Ikke hver gang, men ofte nok til at Gunnhild gikk rundt og var engstelig.Hun ble stadig mer nedbrutt, og gikk bare og ventet på en oppsigelse, på grunn av fraværet volden medførte. Derfor ble hun nesten lettet da firmaet hun jobbet i gikk konkurs. I dag sliter hun med angst, hodepine og nakkesmerter, og har svekket korttidshukommelse.
Sikret ikke bevis
Etter en voldsom episode i 2003 tok Gunnhild mot til seg, oppsøkte Krisesenteret og fikk støtte og mot til å forlate mannen. Hun samlet sammen dokumentasjon på mishandlingen. Med legeerklæringer som beskriver brukket nese, hjernerystelse og slag mot hodet, røntgenbilder og uttalelser fra Krisesenteret, oppsøkte hun politiet for å anmelde mannen.Gunnhild hadde ingen vitner som kunne bekrefte historien hennes, om gjentatt mishandling flere ganger i måneden i over 30 år. Anmeldelsen ble henlagt på grunn av bevisets stilling. Ved hjelp av advokat klaget hun på vedtaket. Også statsadvokaten henla saken. Denne uken klaget Gunnhild igjen. Hun er opprørt over at politiet ikke får mannen dømt.- Kan det være meningen at en mann som har mishandlet et menneske over år, bare skal gå fri? Skal de bare få slå i hjel konene sine? Jeg vil at han skal ha straff for det han har gjort. Jeg vil ha retteferdighet og oppreisning for alt han har påført meg, og jeg føler meg fortsatt ikke trygg for ham.At saken strander på at ord står mot ord, gjør henne oppgitt.- Jeg tenkte jo aldri på å sikre meg beviser. Jeg ønsket bare at alt skulle bli bra igjen, og slik tror jeg mange kvinner har det.
- Snill mellom slagene
Siden 2000 har Gunnhild vært uføretrygdet. Hun bor sammen med sin far. Uten hans bidrag ville hun ikke klart husleia:- Først nå føler jeg meg våken. Først nå begynner jeg å leve. Nå har jeg det så godt at jeg tror ikke det er sant. Far er en gammel mann, men han koker kaffe og lager det koselig rundt oss.- Hvorfor kom du deg ikke unna før? - Det er et godt spørsmål. Men han var jo snill mellom slagene og man håper jo at det skal gå bra. Selv om jeg ikke kan fatte det nå, var jeg jo glad i ham.Stemmen er i ferd med å briste hele tiden mens hun forteller. Det tar på å snakke om de vonde årene.Nå ønsker Gunnhild å starte en egen støtteforening for mishandlede kvinner. Fordi hun selv savnet noen å snakke med, som selv hadde kjent på kropp og sinn hva mishandling innebar.- Jeg vet jeg er sterk, så jeg vet jeg skal klare det, sier hun, og har en oppfordring til unge kvinner som opplever at mannen slår:- Ikke vent med å gå. Det blir ikke bedre.
