– Jeg hadde vært annerledes om jeg bodde der du bor
Like, hvite sneakers. Like, svarte vinterjakker.
Men en 15-åring fra Saupstad er ikke det samme som en 15-åring fra Strindheim.
– Jeg tror jeg ville vært mer introvert om jeg bodde der du bor, Petter.
– Hadde jeg bodd i byen, hadde jeg nok vært mindre i naturen og mer ute og hengt med kompiser.
– Jeg hadde nok vært annerledes om jeg bodde der dere bor. Nå henger jeg med dem fra samme kultur som meg og det blir forsterket.
Ungdommene møtes for første gang, men Adresseavisen har fulgt dem hver for seg det siste året.
De er enige i at hvem de er og hva de er interessert i blir påvirket av bydelen de bor i og folkene de omgås.
Det er store forskjeller mellom enkelte bydeler i Trondheim.
Petter Adsen har vokst opp i en del av byen der nesten alle bor i enebolig.
Petter og storebror Jesper i vinduet har bodd i det lille huset ved skogen hele livet. - Det er stor forskjell på å bo her og i en blokk i byen.
- Jeg kjenner alle naboene, vet hvor alle her bor og sier hei til alle. Jeg har jo venner som bor her, men de er litt spredt.
Det verste med å bo på Lian er at det kan bli i overkant mye snø, ifølge Petter. Men det fins jo positive sider ved det også – iallfall i nedoverbakkene.
Roen og nærheten til naturen er det familien liker aller best. Det tar dem 20 minutter med trikk å komme til Midtbyen. - Den største trafikken her er i skiløypa. Det er Bymarkas E6.
Det er ti minusgrader og snøen har lavet ned i flere dager. Petter har på seg hvite sneakers. – Det er viktig å beholde stilen.
Familiehuset er lite, men garasje og gapahuk gir ekstra plass. De må være strenge på å kvitte seg med det de ikke trenger. Foreldrenes stevnemøter skjer på gjenbruksstasjonen på Heggstadmoen.
En time før treninga setter pappa og Petter seg i bilen. Det tar tid å kjøre fra Lian til Leangen og skøytene må slipes. Slik er det minst fem dager i uka.
Det er bare å finne seg i lengre distanser når du bor på Lian. Foreldrene tror det hadde gått veldig utover motivasjonen hans om han måtte ta trikk og buss til trening.
Fire treninger i uka og kamper i helgene betyr fire til seks timer transporttjeneste for pappa. – Alt for barna, er det ikke det man sier.
Den store drømmen er å bli hockeyproff. Petter ser iallfall ikke for seg å sitte på et kontor når han skal ut i jobb.
Det krever hard trening og mye dedikasjon å bli proff. Snart står Petter ved et veiskille.
Storebror Jesper har allerede valgt en vei. Han vokste opp i skogen, men drømte om havet. Nå har han forlatt Lian og broren for å fordype seg i akvakultur på Frøya.
Jesper er fortsatt hjemme hver helg. Fisk og potet står ofte på kjøkkenbordet. Der sitter de tett – akkurat slik de lever i det lille huset.
Den lange skoleveien går som regel på skinner. Alle i klassen bor mer urbant – for eksempel på Ugla. - Det er ikke så langt unna, men det er ikke bare å gå over gata til en kompis når du bor her.
Petter er glad i naturen, men tror Lian kan bli kjedelig når han blir litt eldre. – Jeg har lyst til å flytte til et annet land for å oppleve noe nytt. Iallfall til en annen bydel.
– Hæ, har du ikke lagt ved CV? Praten flyr på norsk og tyrkisk når Zeynep Kübra Kizilirmak møter vennene til lunsj på Huseby ungdomsskole.
Planen er klar: Videregående på Heimdal når ungdomsskolen er unnagjort. Om ti år er hun kanskje lærer eller politietterforsker med eget sted å bo – i samme område.
Vi er i et skinnende rent hjem på Kolstadflata. Leiligheten er fylt med møbler kjøpt i Tyrkia. Duften av lam, potet og syltede grønnsaker fyller rommet.
Zeynep har en drøm. - Jeg vil representere Norge i håndball.
– Det er skikkelig gøy å ha et elitelag i nabolaget som spiller Champions League.
Det er kampdag - Kolstad mot Sjetne. - Jeg blir skuffa og begynner å gråte om vi taper med mer enn to mål.
Sluttresultatet blir tremålstap: 22-19. – Jeg sto bra i første omgang, men reddet bare tre skudd i andre omgang.
Før hun slår egne røtter i Trondheim, skal hun spre vingene over en ny by. - Jeg vil ut og studere et annet sted. Det er viktig for å bli ordentlig voksen og klare seg på egen hånd.
Bydelene Kolstad, Saupstad og Huseby ligger tett. – Vi har idrett, parker og litt av alt mulig her.
«Hodene ble for store!». «Bodyshaming!». Zeynep og klassekameratene Milo og Mathea har dårlig tid. Skoleoppgaven er design og programmering av en smartlampe.
Zeynep beskriver bydelen som et sted der kulturer møtes.
- Jeg tror ikke jeg hadde følt meg så norsk om jeg hadde gått på en annen skole. Her er det bare litt kult at vi er mange med forskjellig bakgrunn.
- Jeg føler jeg har opplevd det meste i Trondheim. Det er ting å gjøre her, men det er ikke akkurat New York.
Det er halloween-fest hjemme på Strindheim. Adèle Sætermo Fortin (15) og venninnen Rusne baker. - Det blir alltid katastrofe når vi prøver å lage noe.
Adèle ble født i Norge, hadde sine fire første år i Canada og har bodd både på Moholt og Strindheim. Om noen år vil hun ut igjen. Kanskje til universitetet i Montréal.
– Der vi bodde på Moholt var det ikke så mange på min alder. Alle naboene er så hyggelige her, vi er mye nærmere byen og Sirkus shopping er bare fem minutter unna.
– Herregud, hvor mye har du hatt oppi? Muffinsglasuren ble ikke helt som planlagt, men det ble tross alt bedre enn da to teskjeer salt ble til fire desiliter på skolekjøkkenet.
Adèle drømmer om å bli filmregissør. Den neste Quentin Tarantino. - Pappa har sagt at jeg ikke kan begynne som det. Det er nok smartere å starte som filmfotograf.
Fritidsklubben SNAKKS på Lademoen er et populært sted for Adèle og vennene. – Det er en plass å henge hvor du kan treffe folk fra andre skoler.
Det er mye «gossip» og «drama» på klubben. Adèle kjenner folk fra hele byen. - Hver gang jeg møter en ny person, så kjenner de 90 prosent av alle andre jeg kjenner.
Mye av fritiden brukes på kunst, gitar og piano. – Det hjelper ikke med talent, om du ikke øver. Alle tenker slik at de må starte tidlig for å bli flinke.
Når spillingen går over til konsoll, blir Adèle tilskuer og lar Kjetil styre spakene.
- Jeg syns Trondheim er en skikkelig kul by å bo i når du er barn og tenåring, men når jeg blir over 18 tror jeg Trondheim er litt liten. Det er litt som å bo i en liten landsby.
- Vennene mine er spredt utover hele byen. Det tror jeg de ville vært uansett hvor jeg hadde bodd.
Familien flyttet fra Moholt til huset på Strindheim for ett år siden og trives med å bo urbant.
Er det én ting Adèle er sikker på om fremtiden, er det at hun ikke vil ha en 08-16-jobb. – Med film jobber du veldig intenst i perioder. Jeg vil ikke komme dit at jeg sitter og tenker «ok, bare tre dager igjen til fredag».