Johan Hermann Lie Vogt (1858-1932) kom til Trondhjem til et nyopprettet NTH. Bergstudiet ble flyttet fra Kristiania i 1912, og Vogt ble med som geologiprofessor. De første årene forvaltet han alene et felt som tre professorer før hadde dekket, han bygde opp bergavdelingen og ble en av de ledende forskerne.
Vogt var født i Tvedestrand. I barndommen fulgte han faren Olaus Fredrik Sand Vogt på legevisitter ved Næs jernverk, og ble derfor tidlig interessert i geologi og tekniske fag. Mor var Mathilde Eliza Lie. Etter bergingeniørutdanning i Dresden og Oslo i 1880, studerte han videre i Sverige, Tyskland og Frankrike.
Ung professor
Før fylte 28 år var Vogt blitt professor i metallurgi ved Universitetet i Kristiania, en jobb han satt med i mer enn 25 år. Han mente blant annet det var viktig at studentene fikk eksperimentere. Hans første store avhandling handlet om studier over slagger, som ga nye bidrag til grenseområdet mellom metallurgi og mineralogi.
Vogt hadde et stort interesseområde; han var en banebryter innen malmgeologi og bygde opp en rikholdig samling mineraler ved NTH. Hver sommer var han på lange ekskursjoner og fikk stor bekjentskapskrets og viktige erfaringer. Marmorforekomstene i Nord-Norge og elveløpene i Trøndelag var noen av hans prosjekter. Vogt var opptatt av å styrke båndene mellom vitenskap og industri, og han ønsket at Norge skulle være mest mulig selvforsynt med jern og stål og at landet skulle utnytte steinressursene. Han reiste mye, han skrev flere lærebøker og var den som innførte fysikalsk kjemi i petrografien.
En æret mann
I 1887 giftet Vogt seg med Martha Johanne Abigael Kinck. De fikk seks barn; fire sønner - Thorolf, Fredrik, Johan, Jørgen - og to døtre som ble gift med Martin Linge og Odd Havrevold. Johan H. L. Vogt hadde stillingen ved NTH frem til 1929 og ble etterfulgt av sønnen Thorolf.
Vogt var medlem av en rekke utenlandske akademier og selskaper. I Trondhjem deltok han aktivt i Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab. Han ble ridder av St. Olavs Orden i 1897 og æresdoktor ved tekniske høyskolen i Aachen fra 1911. Internasjonalt ble han blant annet berømt fordi han utviklet lover for hvordan mineralene var dannet. Han ble tildelt Wollaston-medaljen (høyeste utmerkelse fra the Geological Society i London) i 1932, men da meldingen nådde Trondhjem, var Vogt død.
Professor Tanke
På NTH var Vogt kjent som Professor Tanke, og han var modell for Ivar Mauritz-Hansens tegneseriefigur i 1920-årene; en distré professor med stort skjegg «som hadde hodet så fullt av sine egne tanker at han ikke hadde tanker for annet enn sine egne tanker...». Han ble ofte karikert i Under Dusken og i revyer på Studentersamfundet, der han var ivrig medlem. Vogt’n var populær blant studentene.
Vogt tok initiativ til å få bygd Singsaker Studenterhjem. Han er også blitt portrettert på et frimerke.
