Egentlig hadde han en tøff start på livet. Johan Nordahl Brun (1745-1816) var svakelig som liten og nærmest litt tilbakestående. Han ble født på Høyem på Byneset. Faren, Sven Brun, hadde vært kjøpmann i Trondheim, men gikk konkurs og kjøpte Høyem-gården. Da Johan var fire år, flyttet familien til Klæbu.
En stund syntes veien å gå mot militæret, men etter råd fra halvbroren (Johan var sønn fra farens andre ekteskap) valgte han en humanistisk retning. Undervisning fikk han ved Trondheim Katedralskole og hos broren, og artium ble tatt i København. Så fulgte noen år som huslærer - i Trondheim og i Danmark - mens han leste teologi dag og natt. Han besto eksamen (såvidt) og ble cand. theol.
Under Danmarks-oppholdet skrev han tragedien «Zarine», som ble oppført og gjorde lykke i 1772. Den var i stil med de samtidige franske tragedier.
Han var i studietiden en av lederne for Det Norske Selskab i København.
I 1772 ble han utnevnt til kapellan på Byneset, to år senere til sogneprest ved Korskirken i Bergen og i 1804 ble han biskop i Bergen. Der ble han til han døde.
Brun var en strengt rett-troende kristen, men samtidig den eneste biskopen som forsvarte vekkelsespredikanten Hans Nielsen Hauge. Han kjempet sterkt for Norges selvstendighet i 1814, men forsonet seg med utviklingen.
Ikke å forglemme dikteren Johan Nordahl Brun: Norges første (uoffisielle) nasjonalsang «For Norge, Kiempers Fødeland» er laget av ham. I dag er det nok bergenssangen «Jeg tog min nystemte Cithar i Hænde» han er mest kjent for. Kjent salme er «Jesus lever, Graven brast». I litteraturhistorien har han fått plass fordi han skrev det første nasjonale skuespillet; «Einer Tambeskielver» (1772). Dette skuespillet vakte stor begeistring i Norge.
Som skoleelev i Trondheim hadde han truffet Ingeborg Lind. Ungdomskjærligheten førte til giftermål og flere barn.
