Han var en levemann. Ulrik Frederik Gyldenløve (1638-1704) var gift tre ganger og hadde 12 barn. Selv var han uekte sønn av Frederik III av Danmark-Norge og moren het Margrete Pappen. Han vokste opp i Tyskland og ble naturalisert adelsmann 17 år gammel. Sine første bragder sto han for i krigene mot Sverige 1657-1660, der han utmerket seg i slaget ved Nyborg.
Som 26-åring ble Gyldenløve medlem av statskollegiet og stattholder i Norge (1664-1699). I løpet av disse årene bodde han mye i København, men var også lange perioder her i landet. Han ble greve av Larvik, som var det fornemste grevskap i Danmark-Norge.
Nordmenn likte Gyldenløve fordi han var tydelig interessert i landet. Han rustet opp det norske forsvaret og forsterket festningene. Han gjennomførte viktige reformer blant annet med skatter og avgifter, som spesielt kom bøndene til gode. På grunn av det nære slektskapet med kongefamilien hadde han stor innflytelse.
I den skånske krigen 1675-1679 hadde Gyldenløve som oppgave å angripe Sveriges grenseprovinser. Her viste han seg som en dugelig feltherre blant annet ved å erobre Båhuslän. Felttoget ble senere kalt Gyldenløvefeiden.
I 1699 trakk stattholder Gyldenløve seg ut av statsstyret og flyttet til Hamburg. Da hadde han gjort en hederlig innsats for Norge og også innført sin halvbror Christian Vs Norske Lov (1687).
Hans tre fruer var Sophie Urne, Marie Grubbe og riksgrevinne Antoinette Augusta av Aldenburg. Med sistnevnte hadde han ni barn. Senere fikk han også en sønn med kjøpmannsdatteren Marie Meng. Tilsammen hadde han 12 barn.
