Rekordmange kommer på livsfarlige gummibåter over til Hellas. Verdens mektigste forsvarsallianse settes inn for å stoppe flyktningstrømmen i Middelhavet.

Norske myndigheter og offisielle NATO-kilder fremstiller nå rammene for NATOs oppdrag i Middelhavet forskjellig fra det inntrykket som er skapt av de tyske og greske regjeringene og NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg.

Norge åpen for å gi EU grensemakt. Les om det meget omstridte EU-forslaget her.

Tyrkia som trygt land

Stoltenberg har gjentatte ganger sagt og skrevet at flyktninger, som blir plukket opp av et NATO-skip i en redningsoperasjon, vil bli returnert til Tyrkia. Han har riktignok understreket at NATO vil følge internasjonal rett og nasjonal lovgiving, uten å utdype hva dette innebærer. Den greske forsvarsminister Panos Kammenos slo, ifølge greske nyhetsmeldinger, nylig fast i det greske parlamentet at «uansett hvem som reddes, enten det er i gresk eller tyrkisk farvann, skal de sendes tilbake til Tyrkia».

Verken statsminister Erna Solberg eller utenriksminister Børge Brende svarer på direkte spørsmål om dette innebærer at Norge nå definerer Tyrkia som et sikkert land å returnere alle typer flyktninger til. De henviser i stedet til at NATO-styrken skal følge folkeretten.

NATOs øverstkommanderende i Europa anklager Russland og Syria for å bruke flyktningkrisen som et «våpen». Les om anklagene i denne saken.

Retur avgjøres av fartøysjefene

Talsperson Ane Haavardsdatter Lunde i Utenriksdepartementet skriver i en e-post, som er et koordinert svar fra Forsvars-, Justis og Utenriksdepartementet:

«Dersom et skip i NATOs maritime styrke blir involvert i søk og redning, vil det aktuelle skipet utføre søk og redning som et nasjonalt oppdrag, under nasjonale (flaggstat) regler. Det vil således være den enkelte fartøysjef, ikke NATO, som konkret vil avgjøre hvor personer som reddes til havs vil bli satt i land».

Noe av det samme svarer en offisiell NATO-kilde:

«Avgjørelser om hvor personer skal settes i land, er juridiske og operasjonelle avgjørelser for hver enkelt deltagende nasjon».

Men i det øyeblikk avgjørelsen er tatt om å sette personene i land i Tyrkia, er NATO-kilden helt klar på hvem som da har ansvaret:

«Tyrkia vil være ansvarlig for avgjøre hva som skal skje med folk som er returnert til tyrkisk territorium».

Norsk politi og mannskaper fra Redningsselskapet står hver dag midt oppe i flyktningedramaet som utspiller seg i Middelhavet. Adresseavisen fulgte RS "Peter Henry von Koss" på nattpatrulje. Les reportasjen her.

Bryter med internasjonal rett

Den nederlandske professoren i migrantrett, Thomas Spijkerboer, mener NATO-operasjonen bryter med internasjonal rett:

- Hvis personer settes i land på tyrkisk landjord, uten at de får anledning til å søke asyl, er det et klart brudd på forbudet mot å returnere flyktninger til det de flyktet fra. Flyktningene har også rett til en individuell vurdering og skal ha muligheter for å anke beslutningen, sier Spijkerboer.

Alt tyder på at forsvarsalliansen dermed har satt seil mot et stormfullt farvann. En rekke spørsmål fremstår som uavklarte:

•Alle mennesker har, etter folkeretten, rett til å søke asyl. Hvordan skal NATO sikre slike rettigheter når flyktninger plukkes opp i Egeerhavet og settes i land i Tyrkia?

•Er det uproblematisk at NATO plukker opp flyktninger i internasjonalt farvann og returnerer de til Tyrkia?

•Hvordan skal soldater og offiserer på krigsskip kunne vurdere flyktningenes individuelle beskyttelsesbehov?

•Hvilket ansvar har NATO-landene for flyktningene, etter at de er satt i land i Tyrkia?

NATOs krigsskip er alt på plass i Egeerhavet. Styrken ledes av det tyske forsyningsskipet FGS BONN. Den består for øvrig av fregatter fra Canada, Tyrkia og Hellas. Det er fortsatt uavklart om skipene kan operere i hele området. Det er minst én vesentlig begrensing; de greske og tyrkiske krigsskipene skal ikke gå inn i hverandres territorialfarvann.

Norges holdning

Hovedoppgaven til NATO-styrken er rekognosering og overvåking. Informasjonen skal deles med greske og tyrkiske myndigheter, og de skal samarbeide med EUs Frontex-operasjon. Men de skal også redde flyktninger i nød.

Statsminister Erna Solberg understreker at Norge ikke deltar med skip i operasjonen. Hun sier avklaringer og detaljer gjenstår om NATO-oppdraget og at forslaget "gikk veldig raskt" gjennom i NATO, og at "Nato-vedtaket innebærer at de som er kommet fra Tyrkia kan tas tilbake dit".

Norge stiller seg altså bak at flyktninger kan returneres til Tyrkia, selv om norske myndigheter hittil ikke har betraktet landet som et sikkert tredjeland det er mulig å returnere alle typer flyktninger til.

Norge har riktignok forhandlet frem en returavtale med Tyrkia. Den vil, om den blir vedtatt, åpne for retur av asylsøkere uten beskyttelsesbehov. Den begrensingen ligger ikke i NATO-oppdraget.

Assisterende generalsekretær i Den norske Helsingforskomité, Gunnar M. Ekeløve-Slydal, er bekymret:

- Det virker ikke troverdig når NATO sier at det skal skje i samsvar med internasjonal lov, så lenge det ikke er uttalt at man skal vurdere om det er trygt å sende flyktningene tilbake, noe folkeretten stiller krav om.

Må behandles individuelt

- Flere internasjonale dommer har slått fast at menneskerettighetene gjelder fullt ut for det som foregår på et skip. Det vil også gjelde krigsskip fra NATO-land. Hvis et NATO-skip tar flyktninger om bord, er det eierne av skipet som har ansvaret for å gjøre de folkerettslige vurderingene. Eierne av krigsskipet må vurdere om det er trygt for de aktuelle personene å bli returnert til Tyrkia.

- Hvis flyktningene sier at de tenker å søke asyl, må det tas en konkret, individuell vurdering av saken. Det må også vurderes om det er fare for at disse personene kan bli sendt videre fra Tyrkia, eksempelvis til Syria.

Han advarer mot å undergrave folkeretten:

- Det er alvorlig at demokratiene i verden, med åpne øyne, setter til side folkeretten. Det svekker respekten blant stater som er mindre opptatt av slike spørsmål. Det får også følger for flyktningene, og det gir et signal til Tyrkia om at menneskerettighetene ikke er så viktige likevel, sier Ekeløve-Slydal.