Siv Jensen og FrP tar risiko når hun angriper politiske venner.

Etter måneder i skyggen av et dominerende Høyre klarer de nå å få vist seg frem bedre. Utslagene på meningsmålingene er små, men noen av dem tyder på at KrF og Frp henter velgere fra Høyre.

Tydelige partimarkeringer er livsnødvendig for at de ikke skal bli regnet som selvfølgelige støttespillere for Høyre. Det er nødvendig for ikke å havne i SV-fella, altså fremstå som irrelevante.

Fremskrittspartiet har vist to kort som partiet er villig til å spille høyt med. Det ene er trusselen om ikke å gå inn i en regjering dersom det politiske gjennomslaget ikke blir sterkt nok. Dette har Siv Jensen sagt lenge. Frp vil ikke støtte en regjering partiet ikke deltar i, var et av Siv Jensens hovedbudskap under partilandsmøtet i fjor vår. Denne våren hamret hun fast at det er uaktuelt for Frp å delta i en ny regjering uten at det blir et markant politisk skifte. Ny regjering er ikke nok, det må ny politikk til.

Jo nærmere vi kommer valgdagen, og jo mer sannsynlig et regjeringsskifte blir, jo sterkere virker Siv Jensens budskap. Risikoen er at det blir oppfattet som at Frp har forandret syn på regjeringsvalget og dermed svekker tilliten til det borgerlige alternativet.

Siv Jensens andre kort er også vel kjent. Det er kravet om en tøffere innvandrings- og integreringspolitikk. Det nye er rapporten fra et internt utvalg. Den viser at Frp forbereder en langt tøffere linje og er klar til å gå løs på internasjonale konvensjoner for å få det til. Denne politikken står Frp helt alene om. Samtidig er det en viktig sak for Frp. Derfor er dette en potensiell bombe under borgerlig samarbeid fordi saken øker avstanden mellom de borgerlige.

Når KrF-leder Knut Arild Hareide markerer avstand til Frp og sier det er lite sannsynlig at KrF og Frp vil sitte sammen i regjering, er også det gammelt nytt. Etter hvert som alvoret rykker nærmere blir også dette budskapet sterkere. Det kan svekke troen på at KrF egentlig vil ha et regjeringsskifte.

Det er en hårfin grense mellom de borgerliges angrep på hverandre og borgerlig kaos. Ingen av de fire har endret syn på regjeringsspørsmålet. Men det er mulig å skape inntrykk av at de har det.

Valgresultatet bestemmer hvor det politiske tyngdepunktet i det borgerlige prosjektet ligger. Det er demokrati, ikke kaos. Men kanskje litt irriterende for dem som krever at alt skal være avklart før velgerne har sagt sitt.