Det er ikke uvanlig at mindretallsregjeringer påføres nederlag i Stortinget. Mer uvanlig er det at stortingsflertallet overstyrer regjeringen, men det har også forekommet en rekke ganger. Det nye i Utsira-striden er at to støttepartier som har inngått en meget omfattende samarbeidsavtale med Solberg-regjeringen, bryter ut og danner flertall med resten av opposisjonen. Noe spesielt er det også at Arbeiderpartiet, som vanligvis er opptatt av ryddig statsstyring og forutsigbarhet, leder an.

Elektrifisering av Utsirahøyden har lenge vært omstridt. Allerede for 18 år siden bestemte Stortinget at kostnadene ved å elektrifisere plattformene skulle beregnes for å kunne vurdere om det var mulig å benytte strøm fra land i stedet for sterkt forurensende gassturbiner. I Petroleumsmeldingen fra 2011 ligger krav om at oljeselskapene skal vurdere kraft fra land til nye felt.

Tilhengerne av strøm fra land viser til at elektrifisering kan redusere CO2-utslippene med 4,6 millioner tonn årlig. Kritikerne mener det gir svært liten global klimaeffekt, samtidig som det vil sende kostnadene til himmels. Løsningen Statoil har gått inn for i første omgang er kraft fra land kun til Johan Sverdrup og ikke til de andre feltene på Utsira. Johan Sverdrup er ett av fire felt. De tre andre er Ivar Aasen, Edvard Grieg og Gina Krog. Strøm til alle er både krevende og skrekkelig dyrt. Klimaeffekten kan være god, men er ikke åpenbar. Det kommer helt an på hvor strømmen kommer fra. Må urenset gasskraft fra land tas i bruk, eller må kullkraft fra Europa kjøpes inn for å sikre forsyningen? Kommer vann- eller vindkraften inn går klimaregnskapet i pluss.

Regjeringen, med olje- og energiminister Tord Lien (Frp) i spissen, har så langt lytet mest til Statoil. Selskapet er opptatt av kostnadene og mener en elektrifisering i to faser er veien å gå. Statoil vil begynne med Johan Sverdrup, for så å se det an, siden milliardene renner ut ved en fullskala løsning med landstrøm.

Stortingsflertallet vil det annerledes, og velger nå å instruere statsråden. Det kan ikke utelukkes at den nye klimaalliansen på Stortinget er på rett spor, men metoden de benytter bærer galt av sted. For hva skal vi med en regjering dersom Stortinget går inn og overstyrer, først bestemme sakens endelig utfall og så forlange fremdriftsplanen for det de har bestem?

Det er en regjerings privilegium å organisere sitt arbeid selv. Uten å dra de parlamentariske tradisjonene for langt, er det et klart brudd mot gode kjøreregler å gi en statsråd instruksjon på denne måten. Og det skjer mange måneder før han selv har fått muligheten til å legge frem sin sak. Det er, for å si det forsiktig, en ny situasjon. Husfreden er brutt på borgerlig side. I samarbeidsavtalen med sentrumspartiene heter det at "partiene forplikter seg til å konsultere hverandre før de deltar i andre flertall som vil ha vesentlige budsjettmessige konsekvenser". Utsira er ikke nevnt i avtalen med regjeringen, og sentrum har lenge sagt fra om hvor de står.

Praksisen som er bestemt av Stortinget i saker som Utsira har til hensikt å sørge for kvalitetssikring og god saksbehandling. Det er fagetatene både på miljø- og oljesiden som sørger for det. I tillegg kommer departementets vurderinger og avveininger mellom kostnader og klimautslipp. Så kommer Stortinget inn og bestemmer og bevilger. Nå går Stortinget inn før de har en sak på bordet. Dessuten medvirker de til å endre rammevilkårene oljebransjen forholder seg til. Spørsmålet blir om også andre, nye områder blir underlagt samme praksis, eller finner dette sted bare fordi Utsira snart er tilført like mye prestisje og symbolverdi som vern av Lofoten?

I et klimaperspektiv er norsk sokkel en versting. Alle nye tiltak som kan gi mindre utslipp må på bordet. Det er regjeringens ansvar å sørge for at så skjer. Stortinget blander nå kortene og fatter vedtak som betyr å konkludere før premissene er lagt.

Det kalles stortingsregjereri. Det er en dårlig sport dagen før 17. mai.