Et enslig lik ligger på bakken utenfor hovedsykehuset i Banda Aceh. Ved akuttavdelingen hersker det et vilt kaos av ødelagte senger og medisinske maskiner. Gulvet er dekket av et tykt lag gjørme.
På baksiden forsøker Muhamin, en ung lege, å sparke inn døren til kontoret sitt. Han sier han har viktige papirer der inne, men døren lar seg ikke rikke.
- Etter jordskjelvet strømmet det på med skadde mennesker. Så 20 minutter senere kom vannet, sier Muhamin.
Han forteller at personalet klarte å redde mange av pasientene opp i sykehusets andre etasje. Ikke alle klarte seg.
- Mange døde og ble skylt bort av vannmassene, sier han.
Forferdelige forhold
Med det største sykehuset ute av drift, er det kanskje ikke så rart at forholdene ved militærsykehuset i Banda Aceh er mildt sagt begredelige. Det er blod på gulvet. I rommene ligger de skadde tett i tett på feltsenger. Stadig blir nye pasienter båret inn. For flere er det allerede for sent. Tre pasienter som er døde i løpet av dagen, er lagt i likposer utenfor avdelingene.
På en benk sitter en mann i 40-årene. Han er sterkt traumatisert og nekter å lystre en lege som forsøker å gi ham en sprøyte. Kroppen er dekket med sår. Venstre arm er allerede infisert, og har begynt å råtne.
- Det finnes bare tre operative sykehus, selvfølgelig er ikke det nok. Vi klarer ikke ta oss av alle pasientene. I tillegg har vi mange som venter på behandling i flyktningeleirene, sier Muhamin.
I et rom møter vi 17 år gamle Samusi. Han har et stort sår på venstre lår, og ett til på magen. Han snakker langsomt om hvordan har klarte å redde seg ut av vannmassene.
- Jeg klamret meg til en båt, sier han.
Skadene fikk han av trestammene i vannet som slo imot ham.
- Da båten ble knust, var jeg så nær land at jeg klarte å komme meg opp.
Totalt ødelagt
Samusi mistet hele familien i vannmassene. Samtidig er det et rent mirakel at han fortsatt er i live. Da flodbølgen slo mot land, befant han seg bare 500 meter fra stranden i den vestlige bydelen Uleh Uleue. Her bodde det tidligere 35¿000 mennesker. De fleste er nå døde.
- Bare noen få klarte seg, sier Mohammed Zein, som reddet livet fordi han arbeidet et annet sted på katastrofedagen.
Det er vanskelig å forstå at noen kan ha overlevd. Der bygningene tidligere sto tett i tett, er det i dag absolutt ingenting tilbake. Alt vi kan se er total ødeleggelse i alle retninger.
Noen få enslige hus står riktignok igjen. Men på taket av det ene ligger en død mann. Ved et annet forsøker en familie å grave ut likene av mer enn ti slektninger. Alt de har funnet så langt, er familie¿bildene.
Ett bilde viser en jente som smilende viser frem et diplom fra universitetet, et annet et barn som stolt holdes opp av moren. Vi blir fortalt at alle nå er døde.
Henter skadde
Forholdene lenger vest skal være enda verre. Eneste måte å nå de utsatte områdene på, er med helikoptrene som fullastet med nødhjelp kontinuerlig letter fra flyplassen.
Frakten tilbake består av sårede og utmattede mennesker. En eldre mann med brudd på hodeskallen legges på båre og bæres inn i et telt. En liten jente klamrer seg til en bamse. Hun er så utmattet at hun må støttes mens hun går vekk fra helikopteret. Etter å ha fått førstehjelp, blir de hardest skadde fraktet til sykehus. Snart må de vende tilbake. Sykehusene har ikke kapasitet til å behandle dem.
- Hvor vi skal plassere alle skadde, begynner å bli et stort tema, sier løytnant Dave Edgarton i US Navy.
Fra Norge har Røde Kors sendt et feltsykehus. Foreløpig har sykehuset kommet til Singapore. I Aceh burde det vært for en uke siden.
