37-åringen var midt i tragediene, kaoset og ødeleggelsene. Nå tilbyr hun seg å snakke med pårørende – de som lurer på hvordan det virkelig var.
- Jeg vil at de skal vite hvor vakkert det var i Khao Lak før bølgen kom – hvor fint turistene hadde det. Foreløpig er det litt tidlig i prosessen for mange. Men når spørsmålene dukker opp, kan jeg nås gjennom Røde Kors. Jeg var der, og kan fortelle. Det er godt for meg også, sier hun.
Selv føler hun at hun har greid seg bra, mentalt sett.
- Jeg mistet ingen av mine kolleger og venner. Og jeg ble raskt engasjert i hjelpearbeidet. Jeg drømmer ikke om lik om natten. Men jeg drømmer hele tiden om alt jeg må gjøre.
Evakuerte med firmabil
Bare timer etter at monsterbølgen hadde slått inn mot stranden, var Merete og hennes dykkerkolleger i gang med nødhjelpsarbeidet. De kjente området, i og med at de jobbet i Khao Lak. Merete var engasjert av et svensk dykkerfirma. Og tilfeldighetene ville at firmaets sjåfør akkurat den dagen måtte lete etter nøklene. Derfor sto ikke lastebilen som ellers parkert ved stranden, men på trygg avstand fra vannet.
- Vi begynte å evakuere folk, kjørte i skytteltrafikk frem og tilbake. Folk var skadet og redde, de gikk rundt i shorts og bikini. Små barn hadde mistet foreldrene sine. Mange skrek.Og hele tiden svirret ryktene, om at en ny bølge var på vei.
Folk ble i første omgang evakuert opp i høyden, i jungelen.
- Der oppsto det små samfunn av folk som overnattet ute. De som var skadet, fikk førstehjelp. Vi dykkerinstruktører desinfiserte sår, spjelket brukne ben og armer og la bandasje. Det vanskelige var alle spørsmålene: Hva skjer nå, kommer det en ny bølge? Vi visste jo ingenting. Men vi prøvde å berolige, ga folk vann og ba dem sette seg i skyggen. Noen av turistene var veldige modige. En engelsk kvinne sa forsiktig: Jeg tror kanskje jeg har brukket armen. Da hun viste oss den, stakk benpipen ut.–¿De verste tilfellene tok en tysk lege seg av. Han var kommet dit som turist, og jobbet 24 timer i døgnet. Og en thailandsk kvinne åpnet apoteket sitt. Det lå inne i selve Khao Lak, som var blitt en spøkelsesby. Men apoteket var uskadet. Hun spurte: Hva trenger dere? Den første dagen greide Merete og noen kolleger også å kjøre til byen Thai Muang tre mil unna. Der fikk de fylt bensin, og i en restaurant fikk de kjøpt vann og 40 take away-porsjoner med ris.
- Vi fordelte maten og vannet så godt vi kunne. I Thai Muang fikk vi også ringt. Først da hørte vi om Malaysia, Sri Lanka og Indonesia – og skjønte vi hvor stor katastrofen var.
En seks-syv år gammel svensk jente hadde spist pannekaker til frokost nede ved stranden. Hun ble funnet av noen thailendere tre kilometer lenger inne i landet, med sår og gjørme i ansiktet.
- De kom med henne til meg. Hun hadde mistet moren sin, og knyttet seg til meg. Hun ville til og med at jeg skulle bli med henne til Sverige, til pappaen. Senere fikk vi overlatt henne til noen svensker. Det var så mange skjebner, sier Merete.Hennes egen historie er dramatisk nok. Bungalowen hun bodde i, lå bare en kilometer fra stranden.
- Det rare var at to fugler hadde vekket meg. De kakket intenst på ruten, og rev i gardinen. Så snudde de stjerten til og fløy vekk. Like etter kom bølgen. Jeg merket først at strømmen gikk. Så hørte jeg at det dundret på døren. Det var tre thaidamer som ville varsle meg.
Da vannet strømmet inn, sto hun på badet. Hun reddet hun seg ut ved å svømme, over og rundt gjenstander og møbler, først gjennom badet, så gjennom hovedrommet og ut.
- Jeg klamret meg fast til et tre. Da vannet hadde stabilisert seg, svømte jeg inn igjen. Alt var kaos. Vannet sto nærmere to meter inne i huset. Jeg kravlet opp på madrassen min, og fløt på den like oppunder taket.
Svømte med brus
- Utenfor hang de tre thailandske damene i verandaen. De var hysterisk redde. Etter en stund greide jeg å få opp døren til kjøleskapet. Også det lå og fløt. Jeg fikk fisket ut noen brusbokser og svømte ut til thaidamene med dem, for å berolige dem litt, sier Merete.
Da vannet hadde sunket, samlet folk seg i et nabohus. Det var mer solid bygget, og fjerde etasje var intakt.
- Der så jeg det første liket. Det var en tysk turist som lå i oppgangen. Mange thailendere var samlet i huset, det var foreldre med et spedbarn der og de fleste var i sjokk. Det ble ropt og skreket. Etter halvannen time gikk Merete tilbake til bungalowen.
- Der var alt ødelagt, og dekket med gjørme. Men jeg fikk brutt opp safen min og tatt ut passet. Og faktisk fant jeg en flaske rødvin som jeg tok med meg. Den drakk jeg opp sammen med gode hjelpere, om kvelden 26. desember. Jeg overnattet sammen med en del andre hos et kollegapar som bodde høyere opp, forteller hun.
Varslet myndighetene
Ennå hadde ingen hjelpemannskaper fra utenverdenen vist seg.
- Sjefen min er gift med en thailandsk kvinne. Dagen etter, den 27., dro vi ned til hovedtempelet lenger sør, der de nå driver identifiseringsarbeidet. Vi fikk med oss tre thailandske leger og en høytstående militær tilbake. De kikket storøyde rundt seg. Ingen hadde noen formening om hvor ille det var. Etter det kom redningsarbeidet i gang, forteller Merete.
Om kvelden den 28. tok hun seg til flyplassen i Phuket.
- Bildene fra Khao Lak var festet til netthinnen, trærne, bilene og motorsyklene i gjørmen, alle dødsfellene for folk som ble skylt innover. Jeg følte jeg kanskje burde blitt der. Men jeg er verken sykepleier eller lege. Og jeg skal tilbake. Med dykkervenner og -kolleger – som nå er spredd rundt i verden – holder jeg kontakt. Vi har også startet en innsamling for vennene våre i Khao Lak, sier Merete. Hun forteller også hvordan hun etter et døgn kom til å se seg i et speil.
- Jeg var sikker på at jeg ville se annerledes ut, at det måtte synes. Riktignok var jeg møkkete, trøtt og sliten. Men ellers så jeg ut som før. Det forbauset meg.
