Mange reagerer, med rette, når alvorlig syke ikke får behandling i tide. De siste månedene har vi hørt om mange slike historier som gjør sterkt inntrykk. Hittil har ikke regjeringen klart å innfri sine egne frister for behandling av kreftsyke. Dette er nok en viktig grunn til at mange velgere har snudd ryggen til de rødgrønne og mener landet trenger en ny regjering. Når helsekøene vokser isteden for å krympe, må regjeringen stå til rette. Velgerne vil ha handling.
Derfor er Høyres plan for å bekjempe helsekøene i utgangspunktet en god valgkampsak. I alle fall så lenge temaet er sterkere rettigheter for pasienten og utvidet behandlingskapasitet. Det er noe alle kan være enige i.
Selv ikke helseminister Jonas Gahr Støre, med sin nøkterne og pedagogiske stil, har så langt klart å snu helsepolitikken til en klar vinnersak for Ap. Men Høyres tanker om å gjøre noe med egenandelene, lansert midt i valgkampen, gir ham et kjærkomment angrepspunkt som er konkret og forståelig for folk flest.
Riktig nok er det ikke bare Høyre som har tenkt tanken om at egenandeler kan være et nyttig verktøy for å prioritere innen helsesektoren. Også innenfor Arbeiderpartiet har dette vært vurdert, og saken er under utredning, igangsatt av Jonas Gahr Støre. Et eget prioriteringsutvalg har fått beskjed av Støre om at det «skal drøfte bruk av egenandeler som et virkemiddel for prioritering». Ideen er at graderte egenandeler kan styre helsekøene for å sikre at de med alvorlig sykdom får behandling først, på bekostning av de med mindre alvorlige plager. Dessuten å vri belastningen slik at de urimelige utslagene blir mindre. Da Høyres Bent Høie foreslo en gjennomgang av systemet for egenandeler for tre år siden, møtte han stor velvilje på Stortinget. Representanter fra alle partiet, unntatt Frp, stilte seg positive, ifølge Aftenposten.
Men i en valgkamp er dette et livsfarlig tema. Nå er retorikken og stemningen en helt annen. Det viktigste nå er å understreke at vi ikke vil ha et system hvor de rike kan kjøpe seg frem i helsekøen. Det rimer dårlig med den norske velferdsmodellen. Aldri er motstanden mot et todelt helsevesen sterkere enn når det er valgkamp. Selv om vi på mange måter allerede har denne delingen i dag. Og selv om det er fullt mulig for rike å kjøpe seg til bedre behandling også under det rødgrønne regimet.
Kjernespørsmålet er om vi vil ta et onde for å få et gode. Altså om vi vil ofre litt mer av likhetsprinsippene til fordel for kortere ventetid. Eller om vi godtar lengre ventetid, forutsatt at det ikke er snakk om alvorlig sykdom, for å beholde likhetsprinsippet. I alle fall det som er igjen av det.
Det gjør saken mer komplisert for Høyre når vi ikke får vite om omleggingen betyr at det blir dyrere for folk flest å gå til legen, hvor høyt taket på egenandelene skal være, og så videre. Vi vet med andre ord ikke helt hva som blir prisen for kortere helsekøer. Da er det fritt frem for de rødgrønne å trekke forslaget ut i sin ytterste konsekvens og spisse debatten. Det er dette som er valgkamp.
Da blir det ingen god sak for Høyre.
