Søla spruter rundt føttene på den unge gutten der han viser vei til teltet han og 14 andre internt fordrevne indonesere bor i. Brorparten av de unge i teltet er uten foreldre etter Tsunamiens herjinger.
Flyktningeleiren Ule Kareng er en av Banda Acehs dårligste. Mange av teltene står i vanndammer etter kraftig regnvær i går. De sanitære forholdene er katastrofalt dårlige. Mange har diare. Likevel vasker slitne mødre bestikk, glass, fat og kokekar i det grågrønne vannet. Toalettbesøkene gjøres utenfor teltet.
Vil leve med onkel
Når regnet kommer flyter vannet inn i teltet der Rizki lever sitt liv akkurat nå. Han ønsker seg til farens bror, Osman, men han er i en annen flyktningeleir sammen med restene av sin familie.
- Jeg vil til Osman, sier 12-åringen bestemt. En av de voksne i teltet sier at det finnes ikke noe alternativ. At alle barn og ungdommer som har mistet sine i katastrofen må gjenforenes med slektninger. Finnes det ingen må naboer fra hjemstedet deres ta hånd om dem.
I Rizkis tilfelle er det ikke noe hjemsted å returnere til. Flodbølgen har vasket bort absolutt alt i flere kilometers omkrets. Bare trærne står tilbake. Trærne som berget livet til de som er dyktigst til å klatre. Rizki har alltid likt å klatre. Slik unnslapp han dødsbølgen.
300 000 foreldreløse
- Vi hørte jordskjelvet og far sa at vi måtte forte oss bort, at lyden var så kraftig at vi ikke skulle ta noen sjanse. Men vannet kom så fort at vi var uten mulighet til å komme i sikkerhet, forteller Rizki med stødig stemme. Han er en av 300 000 barn som har mistet foreldrene i Aceh-provinsen.
- Unicef registrerte 60 nye foreldreløse bare i dette området av Banda Aceh i går. Fortsatt vet vi at mange foreldreløse er på drift uten at helsemyndighetene har klart å finne dem. Vi har et oppsporingsteam som leter etter forsvunne mennesker. Heldigvis gjenforenes mange, sier hjelpearbeideren Afriada.
Ingen har funnet foreldrene til Rizki. Han savner søsteren Noni Maisanti, mamma Maidar og pappa Isa hvert våkne sekund i døgnet. Han savner også mange av kameratene fra gata hjemme. Tsunamien har krevd med enn 30.000 barns liv her.
Praten med pappa
- Da jeg kom hjem fra skolen pleide jeg å dra sammen med pappa til fiskemarkedet. Han kjøpte fisk av fiskerne og solgte den videre. Vi pratet om så mye når det bare var vi to sammen, sier Rizki.
- Noe av det viktigste hjelpeorganisasjonene kan gjøre i tiden fremover er å fokusere på barna som er alene. Prøv å forestill deg hva de går igjennom. Den voldsomme psykiske belastningen de utsettes for. Vi må sette alt inn på å hjelpe dem slik at de kommer fra dette på en så bra måte som overhode mulig, at de klarer å fortsette livene sine på en meningsfull måte, sier Zakaria Mattjik. Han er frivillig hjelper i den lokale muslimske organisasjonen BKPRMI.
Inne på gutterommet
Rizki var som alle andre unge gutter før tsunamien kom. Han spilte fotball med vennene og playstation inne på gutterommet. Søsteren hadde også eget rom i huset som lå nært havet og stranda der de pleide å bade.
I dag lever han livet sitt i et illeluktende telt. Han har ryddet seg en plass for seg selv. Søker mot de litt eldre guttene som også har mistet sine familier. De har laget seg en liten klikk og diskuterer seg i mellom hva som kommer til å skje videre i livet. Og muligheten for at noen av deres nærmeste har overlevd.
- Jeg vet ikke hva som skjedde med mamma, pappa og Noni Maisanti da de ble tatt av vannet. Med så mange leire her håper jeg hver dag å få beskjed om at de er funnet, sier han.
