I 1888 så et ektepar at en mektig flobølge reiste seg omtrent midteis mellom Munkholmen og Ilaberget. Da bølgen dro seg tilbake fra Brattøra var en fylling med tre jernbanespor borte.
I utrasningen som skjedde den 23. april i 1888, omkom en banevokter som holdt på å lesse sviller på Rørosbanens område. Mannen ble med da en strekning på 170–180 meter av en syv meter høy fylling raste ut i sjøen etter at den ble truffet av en flodbølge. I nyhetsartikkelen fra Adresseavisen neste dag sto det: «Samtidig med Udglidningen observeredes av folk på Lademoen en Flodbølge der antoges at være 2 Mandshøider høi». Raset hadde en bredde på tre jernbanespor.
På grunn av dødsfallet skjedde en grundig politietterforskning etterpå. 20 øyenvitner ble avhørt og det ble satt ned en sakkyndig kommisjon som kom med sine konklusjoner to år senere. Kommisjonen mente årsaken var et undersjøisk ras utenfor vestre stasjonstomt, mot dypet som ligger mellom Munkholmen og Høvringen. Hva som utløste skredet vil ikke kommisjonen mene noe om, men peker på at det skjedde på spingfjære, noe som kan ha satt store ustabile masser på dypt vann i bevegelse.
Den kjente geologen, Sv. Skaven-Haug, skrev senere om hendelsen i Teknisk Ukeblad i 1955. Han peker på at det oppsiktsvekkende med raset er at det har oppstått langt ute i sjøen og har forplantet seg helt inn til sandgrunn.
Dagens geologer vil ikke trekke noen konklusjon om utrasningen var en del av det undersjøiske skredet, eller om det ble utløst av flodbølgen alene. Før 1888 hadde det vært en del kritikk i pressen om at stadsingeniør Dahls storstilte utfylling av Brattøra kunne utløse ras på fjordbunnen. Dette avviste kommisjonen og slo fast at årsaken var et undersjøisk ras omtrent én og en halv kilometer ut fra havna.