De har holdt på med mer enn du tror i Norges Bank

1. Banken kvittet seg med gifte kvinner

Direksjonen i Norges Bank besluttet i november 1926 at «kvinnelige funksjonærer som en almindelig regel fratrer sin stilling i Norges Bank ved inngåelse av ekteskap».

Det hadde vært en skandale av grandiose dimensjoner i dag, men ikke da: LO og Arbeiderpartiet gikk i årene 1925-1937 inn for å fjerne gifte kvinner fra arbeidslivet. De kom til at det var usolidarisk, i en tid med mye arbeidsløshet, hvis noen familier holdt seg med to inntekter, mens andre ikke hadde noen.

Gifte kvinner som nektet å slutte i arbeidslivet, kunne fort oppleve å bli uglesett.

«De ulemper som følger av å ha yngre, gifte damer i kontortjeneste ligger så klart i dagen, at vi ikke vil gå nærmere inn på dette. Hvis man skulde få et større antall unge, gifte kvinner som assistenter, vil dette skape mindre heldige arbeidsforhold», het det i arbeidsinstruksen fra Norges Bank.

Regelen ble avviklet i 1937. Siden da har også kvinner med sivil status «gift» fått lov å arbeide i Norges Bank. «Vi kan melde om at det går veldig fint!», skriver banken på sin Facebook-side.

Norges Bank lå først i Trondheim

I 80 år lå Norges Banks hovedkontor i Trondhjem

2. Født med sølvskatt i munn. (Smertefullt.)

Brå forandringer, total makeovers, er et minst like slående trekk som kontinuitet og tradisjon i Norges Bank. Forandringene «har vært raskere og mer ytterliggående enn i de fleste vestlige sentralbankers", konkluderer historieprofessor Einar Lie og hans medforfattere i jubileumsberetningenNorges Bank 1816-2016 som presenteres i dag.

• Norges Bank skal åpne seg for oss alle under jubileumsmarkeringene. 19. juni kan du bli med inn i hvelvet som mestertyven Ole Høiland ranet.

Banken ble påtenkt av grunnlovsfedrene på Eidsvoll i 1814 og vedtatt av Stortinget i 1816. Banken fikk hovedkontor i Trondheim og underkontorer i de andre stiftsbyene Kristiania, Bergen og Kristiansand.

Men det blir en veldig overdrivelse å si at banken ble heiet frem av bøndene i det lutfattige Norge. Startfondet på to millioner speciedaler måtte inndrivesmed tvang gjennom det som umiddelbart ble kalt for «sølvskatten». Fra landsbygda hørtes jammer og klage, og det skulle ta lang tid før det ble en moderne sentralbank ut av det.

«Helt til 1890-årene er det riktigst å se på Norges Bank mer som et løst nettverk av regionale og lokale banker under Stortingets kontroll enn en samlet institusjon med en enhetlig ledelse», skriver jubileumshistorikerne. En bankenes bank, med bestemmelser for seddelutstedelse og én fastsatt rentesats, ble den først med loven om Norges Bank og flyttingen til Kristiania i 1892.

3. Ansatte fikk konjakk som medisin

Mens Den første verdenskrig (1914-1918) raste i Europa, hadde det nøytrale Norge en oppgangs- og jobbetid uten like. Kjøpmannen fra Olderdalen, Johan Falkbergets romanfigur Bør Børson jr., tjente store og raske penger. Men krigen og dens etterdønninger blir ikke husket som en vellykket epoke for Norges Bank. En veldig oppblåst pengemengde og utlånsvekst under og etter krigen ble fulgt av en sviende gjeldskrise og bankkrise fra 1922. Mange privatbanker gikk over ende.

Men midt i dette kunne Norges Bank slå i bordet med en forbløffendemedisinsk suksess, godt dokumentert i et skriv fra hovedkasserer S. Cederholm til Herr Chefdirektør Bomhoff i 1919: Spanskesyken, som ellers i samfunnet tok svært mange liv, ble bekjempet med konjakk.

«De funktionærer som var syke eller som følte sig mindre vel fik en dosis paa 15 à 20 g kognac pr. dag, virkningen herav var momentan – ingen blev daarligere, alle blev bedre – den spanske syke grasserte ikke længer i Norges Bank. At det saaledes var kognacen som hos os gav den naadestødet er indtil vishet sandsynlig, thi andre banker som ikke hadde væbnet seg med dette middel var fremdeles i lang tid hjemsøgt av denne lumske sygdom.»

4. Paripolitikken var ingen vinner

Norges Bank hadde sin klart mest selvstendige og omstridte periode i årene mellom de to verdenskrigene. Et standardtema i ethvert historiepensum erparipolitikken til den mektige og egenrådige sentralbanksjefen Nicolai Rygg. Han satte seg som mål, i årene fra 1920 til 1928, å bringe stabilitet til landet ved å gjenreise kronens gamle verdi i gull. Det skulle spinkes og spares. «Veien til Ryggs seier var brolagt med økt arbeidsledighet, lavere eksport og omfattende gjeldskrise», konkluderes det i historieverket som utgis i dag.

5. Under krigen gikk alt unntatt gulltransporten galt

Gulltransporten er blitt dyrket gjennom hele etterkrigstiden som en heroisk bragd – hvilket den også var. Om ettermiddagen 11. april 1940, da tyske soldater omringet Norges Banks hovedkvarter, var 1503 kasser med gullbarrer og 39 tønner med gullmynter brakt ut på en lang og farefull transport via Lillehammer, Åndalsnes, Molde og Tromsø til London.

Men bortsett fra gulltransporten gikk stort sett alt annet galt. «Episoden var et tidlig gyllent øyeblikk i en krigs- og okkupasjonshistorie som samlet sett fremstår som problemfylt og lite byggende for sentralbankens rolle og anseelse», heter det i jubileumsberetningen.

En ny bankledelse ble organisert i eksil i London, bestående av energiske og meningssterke personer som havnet i en serie bitre motsetningsforhold til hverandre. Samarbeidet gikk riktig dårlig mellom finansminister Paul Hartmann og sentralbanksjef Arnold Ræstad. Bankledelsen i London kom også sterkt på kant med bankfolkene hjemme i det okkuperte Oslo, der Nicolai Rygg fortsatt styrte. Pengevesenet ble sterkt inflatert ved at tyskerne finansierte sin virksomhet med storstilt pengetrykking.

6. Etter krigen skulle gamle tanker på skraphaugen

Den nye generasjonen politikere som skulle gjenreise Norge etter krigen, tok aktivt avstand fra hva Norges Bank hadde stått for i mellomkrigstiden. Paripolitikk og pukking på penge- og kredittpolitikkens betydning var ut. Makroøkonomisk planlegging, inspirert av teoretikere som John Maynard Keynes og Ragnar Frisch, var inn. Med Arbeiderpartiets stortingsflertall og regjeringsmakt ble banken helt og fullt lagt under politisk styring, og renten bestemt av departementet. Norges Bank skulle nøye seg med rådgivning og praktisk utførelse av Regjeringens politikk og endte etter historikernes mening opp som «en av Vest-Europas minst selvstendige sentralbanker».

Dog var den gamle finansministeren og Ap-mannen Erik Brofoss opptatt av å styrke Norges Bank som uavhengig rådgiver da han selv ble sentralbanksjef fra 1954. Den økonomiske rådgivningen måtte ikke «gjemmes bort blant de mer uinteressante oppgaver banken skal stelle med», forklarte han i et internt notat på 1960-tallet.

7. Medarbeidere måtte veldig gjerne tenke selv

Mange funksjonærer i Norges Bank satt i etterkrigsårene med sterkt rutinepregede arbeidsoppgaver. Men det ble jobbet med saken, noe et nytt arbeidsreglement i 1964 bar sitt tydelige bud om. I særlig grad ble det oppfordret til å tenke selv:

«Når De går fra kontor til kontor så sett farten op. Se Dem for særligved direktørens og kontorchefens område så De ikke går i veien for noen. Hold gummistemplene rene for støv. Bruk ikke stempler som en hammer. Et fast trykk gir det beste resultat. La ikke ensformig arbeide gjøre Dem til en maskin.Tenk for Dem selv. Forutse hva overordnede ønsker, vent ikke til De blir spurt.»

8. Sjaman måtte hjelpe til med stengningen i Skien

Norges Bank hadde holdt seg med 20 regionkontorer rundt i landet, i tur og orden ble de nedlagt. Filialen i Tromsø ble kinarestaurant. I Skien måtte det under salgsprosessen leies inn en sjaman for å drive ut ånder som hadde det med å «gå igjen» i sentralbankens korridorer.

Det var Svein Gjedrem, sentralbanksjef fra 1999, som sørget for å demontere store deler av «den gamle banken» på usentimentalt vis.

9. Gadd ikke lenger lage mynter og sedler

Særlig symboltungt var det da banken kvittet seg med noe av det mest nasjonsbyggende som finnes: produksjonen av penger.

Den Kongelige Mynt, opprettet i 1686 som en del av Kongsberg Sølvverk, ble utskilt som eget selskap i 2001 og solgt i 2003 til et privat aksjeselskap for 44 millioner kroner.

Seddeltrykkingen, den klareste tradisjonsbæreren siden 1816,ble utkontraktert i 2007.

10. En bank på slanker'n - et fond på fetekur

Nedleggelsen av regionkontorene samt slutten på produksjonen av penger var viktige innslag i en dramatisk slankekur. Tallet på tradisjonelle sentralbankmedarbeidere falt fra godt over 1000 midt i 1990-årene til ca. 300 i 2007.

Til gjengjeld begynte Petroleumsfondet og dets medarbeiderkorps å svelle ut. Fondet tok i 1999 over en hel etasje i Norges Banks hovedkontor i Oslo. Få år etter tok de en hel etasje til. Med årene åpnet de utenlandskontorer i New York, London, Singapore, Shanghai og Tokyo.

Året 2012 ble et dobbelt historisk vippepunkt. Petroleumsfondet, som fra 2006 het Statens pensjonsfond utland, poulært kalt Oljefondet, passerte Abu Dhabis fond og ble verdens største statlige fond. Samtidig kom fondsforvalterne i flertall i Norges Bank-bygget som ble reist med noen svære og pinlige budsjettoverskridelser på 1980-tallet.

Norges Bank har i jubileumsåret «større innflytelse og autoritet enn den tidligere har hatt, med unntak av i mellomkrigstiden», konkluderer historikerne. De sammenligner Norges Bank med Hagia Sofia, det massive,1700 år gamle monumentalbygget i Istanbul som ser så uforanderlig ut. Men Hagia Sofia har vært både kirke og moské, dessuten nedbrent og gjenoppbygget en haug med ganger.

Det er dét du får tenke på neste gang du spiser i en søyletung kinesisk restaurant i Tromsø eller ringer Oljefondets kvinne i Shanghai.