– Det begynte vel egentlig med at jeg fikk unger. Jeg hadde to hester på den tida, og skulle lære barna å ri. Men jeg fant ut at det kanskje ikke var så lurt å gjøre det selv, for de ble litt lei av mora si. Derfor tok jeg kontakt med Eva for å høre om hun ville komme å undervise dem. Så har det egentlig vært forespørsler etter ridetilbud fra mange veldig lenge, forteller Tone Reese.

Hun er daglig leder i Lilleøyen Fjordhest. Sammen med ridelærer Eva Vik har hun bygget opp et lite hesteparadis like ovenfor Håggåtunnelen på Støren. På den lille gården inneklemt mellom bergene har de bygget opp et ridetilbud utenom det vanlige.

Ved Lilleøyen Fjordhest har de både åtte ukers ridekurs, drop-in-timer og rideleir i skoleferiene. Reese forklarer:

– Her rir man bare to om gangen. Det er litt unikt med oss. Vi velger å fokusere på at kundene skal få veldig tett oppfølging og at det skal være så trygt som mulig. De får også være med i stallen og hjelpe til med å sale av og på, og hilse på de andre dyrene vi har.

I tillegg er det et annet aspekt som duoen mener gjør rideopplevelsen på Lilleøyen triveligere.

– Du slipper den konkurransebiten om du ikke ønsker den. Ofte på rideskoler så har man grad én til fire etter hvor flink man er. Vi ønsker ikke å si til våre ryttere at noen får gå videre, mens andre får ikke gå videre. Når vi i stedet har bare to ryttere hver time, så kan vi tilpasse oss til dem og behøver ikke forholde oss til noen grader. Da slipper vi den sammenligningen mellom folk. Du konkurrerer heller bare mot deg selv.

Selskapet ble opprettet midt under koronapandemien, i januar 2021. Og det er lidenskapen for hest som ligger bak snarere enn ambisjonene om å tjene store penger. Tilværelsen er ikke glamorøs. Reese oppsummerer en typisk arbeidssuke i tre ord, til latter fra kollegaen:

– Hest og møkk.

– Du ser ikke på det som arbeid, egentlig. Det er en livsstil, konstaterer ridelærer Vik.

foto
Eva Vik (foran) følger nøye med og gir kyndig veiledning til Lisbeth Moe og Hilde Johansen (delvis skjult). Foto: Marius Haugan Lillegjære

Hestene alltid først

Det er liten tvil om at hestenes behov kommer først. Reese forklarer at trivsel er utrolig viktig for at dyrene skal være gode å ri på.

– Den største fallgruva er at hestene blir lei. For dette går på tålmodigheten deres. De har mange nybegynnere på ryggen som er ustrukturerte og usikre.

Ridelærer Vik forklarer at de to selv er ute og rir på hestene regelmessig, både for å gi de litt adspredelse med litt mer hopp og sprett, men også for å holde disiplinen.

– Det er viktig at vi gjør det for å holde dem litt på plass. Med usikre og uerfarne ryttere på ryggen hele tiden så kan de etter hvert finne på å teste autoriteten til rytteren litt, forklarer hun.

Samtidig er det ikke alskens hester som får innpass hos Lilleøyen Fjordhest. Lynne og personlighet er av avgjørende betydning for om en hest blir værende her eller i stedet får et annet sted å bo. Og som navnet tilsier, er det først og fremst én rase som benyttes på gården.

– Det er norsk fjordhest vi bruker. Den er kjent for å være veldig stødig. Den er kald i hodet og bryr seg ikke så mye om «skumle» ting. Vi kan ikke ha veldig følsomme hester. Våre kan alle ri på, for de er veldig rolige og harmoniske fastslår Reese.

– Og så er den av passe størrelse for de aller fleste, tilføyer Vik.

For ordens skyld: passende størrelse vil si en vekt på ca. 400 kilo. I tillegg har de også en Shetlandsponni for de aller minste rytterne.

foto
Selma og hesten Frøydis forserer et hinder med lekende letthet. Hos Lilleøyen Fjordhest er de opptatt av å tilpasse seg den enkelte rytters ferdighetsnivå. Foto: Tone Reese

Ønskepost og kjepphester

En betydelig andel av kundene som kommer til Lilleøyen for å lære seg å ri er barn. Reese og Vik er opptatt av å skape et godt sosialt miljø som inkluderer alle.

– Vi ønsker at ridningen skal være en sosial arena. Det skal være mer enn å bare komme, ri og så dra igjen. Det er ulempen med å være bare to og to. Det blir ikke så mye sosialt med det. Men det har vi jobbet med. Så for de over 10 år så har vi egen både Snapchat-gruppe og TikTok. Og på rideleirene så blir det sosialt, for da er de her over hele dager og er sammen, forklarer Reese og understreker at hun følger nøye med på hva som skrives og deles i de digitale kanalene.

foto
Det sosiale aspektet er viktig for å skape et inkluderende miljø. Her spilles det kort på pauserommet i stallen. Foto: Tone Reese

Den rosa veggen ved inngangspartiet til stallen bærer preg av et sosialt miljø. For her henger tegning etter tegning som formidler det glade hestebudskap. Reese og Vik har også hengt opp en (rosa) postkasse i stallen der ønsker og tilbakemeldinger kan legges. Reese leser opp noen av ønskene:

– «Jeg vil hoppe høyere og ri Aurora», fra Lotta. «Jeg vil ri Odin og gå tur», sier Noah. «Jeg vil ri Fabius og gå tur, hilsen Inge». Vi har litt fokus på at de får være med å bestemme litt selv, sier hun.

– Vi har også fått spørsmål om vi ikke kan servere sandwich med ost og skinke her, ler Vik, før hun dernest brått henter frem en ekte kjepphest:

foto
Eva Vik (t.v.) og Tone Reese gjennomgår de siste dagers ønskepost fra de mange unge rytterne. Foto: Marius Haugan Lillegjære

– Og så har vi kjepphester! Det er faktisk veldig populært når vi har rideleir. I fjor sommer så måtte vi ha kjepphester en hel dag på rideleir. Så da hadde de med seg kjepphestene sine og hadde konkurranser og alt mulig!

Men det er ikke bare barn som kommer til Lilleøyen. De eldste kundene (så langt) er over 60 år.

– Vi har kunder som i utgangspunktet var redde for hest, men som nå sitter stødig på hesteryggen. Jeg tror at den mestringsfølelsen - at du kjenner du klarer det du kanskje var litt redd for - det er kjempeartig, sier Vik.

Hest og kjønnsroller

Det er ikke til å stikke under stol at det er store kjønnsforskjeller når det kommer til hest som hobby. Reese og Vik regner seg frem til at i skrivende stund så er rundt syv av førti kunder gutter. Det er under tjue prosent. Reese blir engasjert av spørsmålet rundt kjønnsstereotyper.

– Det der er litt interessant. For dette er nesten litt som helsesektoren. Om du ser nederst på bakken så er det nesten bare damer, men om du ser øverst så er det gutter. Slik er det med hest også. Sprangryttere og dressurryttere er ofte gutter. Hvor de dukker opp fra, lurer jeg på. De må jo begynne en plass, konstaterer hun.

– Hvorfor det har blitt sånn, vet jeg ikke. Men det viktige spørsmålet er vel heller hvorfor det er sånn fortsatt. Jeg tror det er fordi vi er for pysete. Og så tenker kanskje noen foreldre heller ikke over at guttene deres faktisk kan ri, og da introduserer de dem ikke for det heller. Hvorfor er det sånn? Hvorfor går vi den samme tralten hele livet, spør hun videre.

foto
Det er stort sett rosa det går i hos Tone Reese og Lilleøyen Fjordhest. Også trillebåra har fått riktig farge. Foto: Marius Haugan Lillegjære

Veien videre

Selv med oppstart mitt i pandemien og dermed et potensielt usikkert og ustabilt marked, så har det første året for Lilleøyen Fjordhest tilsynelatende vært en suksess. Duoen Reese og Vik avslører at de har noen ambisjoner for videre utvikling, men er samtidig tydelige på at de ikke vil ha noen stor virksomhet.

– Vi vill jo ha fullt opp her, i alle fall fire dager i uka. Om det øker på med ryttere så må vi nok ha noen hester til også, men vi vil ikke bli store. Vi vil være liten og nær. Vi vil kjenne kundene våre og ha tid til dem. Vi er ikke ute etter å bli millionærer. Dette er lidenskapen vår. Vi får gjøre det vi liker, og vi får lære og dele det med mange. Og det vil vi fortsette med på samme måten også framover, avslutter de.