Ny novellesamling fra Kjell Askildsen er en litterær begivenhet. De 12 små novellene i «Vennskapets Pris» er skrevet før sviktende syn gjorde at nå 86 år gamle Askildsen sluttet å skrive. I etterordet sier han at de fleste novellene i samlingen er fra perioden 1998-2004, det vil si fra tiden etter hans siste nye novelle, publisert i «Samlede noveller» i 1999.
Sånn sett kan «Vennskapets Pris» minne om arkivutgivelsene til store artister i musikkbransjen, hvor det av og til viser seg at innspillinger for eksempel Bob Dylan i sin tid valgte å henvise til arkivet, ikke står tilbake for mye av det han valgte å gi ut.
Askildsens nygamle novellesamling står dessuten i interessant forhold til Alf van der Hagens eminente samtalebok med Askildsen fra i fjor, «Kjell Askildsen. Et liv». Delvis fordi knapt halvparten av novellene i «Vennskapets Pris» i en eller annen form også ble presentert der, men også fordi en av de beste novellene i samlingen, «Etter bisettelsen», reflekterer Askildsens fortelling om sin egen familie i intervjuboka.
Selv om noen av novellene har drag av skriveøvelser mer enn Askildsen på sitt mest gjennomførte, er det også noveller som ville vært en pryd for enhver Askildsen-samling. Dessuten spiller stil, tema og tone med ett vesentlig unntak opp mot det som siden 80-tallet har blitt det typisk askildsenske: Historier om lakoniske, godt voksne, gjerne unnvikende menn, som dyrker tilbaketrekningens kunst, både i nære og fjerne relasjoner.
Presentasjonen av de fleste novellene som 10–15 år gamle, står litt i kontrast til omtalen av to av tekstene i fjorårets intervjubok, hvor akkurat de knyttes til henholdsvis 60- og 70-tallet. Det gjelder bl.a. den mest utypiske novellen i samlingen, «Det røde huset» som er skrevet i man-form, med en fascinerende, helt annen temperatur og tankeflukt enn resten av novellene.
Det er også interessant å se hvordan to av novellene på hvert sitt vis har blitt raffinert ytterligere siden «Kjell Askildsen. Et liv». Novellen som nå heter «Georg» har på askildsensk vis blitt enda bedre ved at slutten er strammet opp og de to siste setningene er strøket. I «Gerhard P» er det nærmest motsatt. Her har novellen i en litt annen versjon fått et løft og framstår bedre raffinert ved at fire og en halv setning er tilføyd til slutt.
Som tilføyelse til et vesentlig forfatterskap, er «Vennskapets pris» en litterær gave, fortrinnsvis for lesere med interesse for og kjennskap til Askildsens novellekunst. Det er setninger, passasjer, replikker og komplette noveller i den vesle boka som gjør at Torleiv Grue og Terje Holtet Larsen fortjener ros for å ha overbevist Askildsen om at disse novellene fortjener utgivelse. For det gjør de.
