Torsten er ikke regjeringssjef. Jeg tipper at han heller ikke flyr mye. Han er typen som kan mistenkes for å ligge våken om natten og bekymre seg over at temperaturen på jorda kan komme til å stige fire grader, mens det farlige vippepunket kanskje ligger et sted mellom 1,5 og to.

Torsten er en skjeggete tysk miljøaktivist. Han er opptatt av løsninger. Så han selger strøm. Sol- og vindstrøm.

Torsdag og lørdag står han på gatemarkedet i bydelen vår med sykkelen og sin lille bod. Den er grønn og pyntet med nei-til-atomkraft-merke. Torsten verver strømkunder. Han er blid.

For det har virkelig begynt å svinge. Én million tyske kunder får nå elektrisiteten sin gjennom Lichtblick, landets største leverandør av økologisk produsert strøm. Nå er vi blant disse – og vet, når vi skrur på lyset i leiligheten i novembermørket, at vi er med på Tysklands enorme grønne skifte – «die Energiewende».

Og ikke bare her. Torstens strømpris inkluderer vern av én kvadratmeter regnskog i Ecuador. Hver måned. Til nå skal vi økostrømkunder ha bevart regnskog tilsvarende 11 000 fotballbaner.

Enormt mange tyskere ligner på Torsten. Men på toppen av samfunnet var det først etter atomkatastrofen på Fukushima i Japan i 2011 at det tok av. Da kjente en skremt Angela Merkel etter og merket hvor velgervinden blåste. Regjeringen gjorde en spektakulær helomvending og kunngjorde at alle landets 17 atomkraftverk skulle stenges innen 2022. – Vi vil slutte med atomkraft og nå fornybar-alderen så fort som mulig, sa Merkel. Det betydde at Europas største industri og 81 millioner mennesker på kort tid skulle skifte ut kjernekraft og kull, de viktigste elektrisitetskildene sine, med sol, vind, biomasse og jordvarme.

Minst 55 prosent av strømmen skal være fornybar innen 2035. I 2050 minst 80 prosent. Dessuten skal klimagassutslippene kuttes med 40 prosent av nivået i 1990, innen 2020.

Torsten og millioner av andre var klare, og det har gitt resultater. Fornybarkilder som gjorde svært lite av seg på 1990-tallet, forsynte i fjor tyskerne med 27,8 prosent av elektrisiteten. Norge kan skilte med 98 prosent, fordi vi har masse vannkraft og i denne omgangen kom lett til det.

I Nord-Tyskland er vindparker blitt en del av naturen. I sør blinker det i solcellepanel på hustak i landsbyene.

Men alt er ikke fryd og gammen. Motstandere av vindparker synes de likner på hvit asparges og protesterer mot «Verspargelung» – aspargesgjøring – av miljøet. For en måned siden var jeg til stede på et folkemøte i den lille byen Rethem. En av paneldeltakerne var eitrende sint på vindmøller som bråker så de tar nattesøvnen fra naboer og en subsidieøkonomi han mente er blitt en gullgruve for folk som verken bryr seg om mennesker eller miljø.

Takten i det grønne skiftet må dessuten jages kraftig opp de neste fem årene hvis Tyskland skal nå sitt eget utslippsmål for 2020. I fjor hadde tyskerne kuttet CO2-utslippene med 27 prosent i forhold til 1990. For å klare 40 prosent før 2020, må industrien bråbremse sine utslipp. Helt urealistisk, blir det sagt. Det er likevel noe å merke seg i olje- og gasslandet Norge: Hos oss er klimagassutslippene fortsatt høyere enn de var i 1990.

Veien til en grønn energihverdag er full av humper og hull. Men i Tyskland handler bråket stort sett om hvordan og hvor fort man kan komme videre, ikke om retningen. 92 prosent av tyskerne holder tomlene opp for Energiewende.

Det gir politikere rennefart hvis de vil. Mange ser også til Tyskland for inspirasjon når klimatoppmøtet i Paris bryter løs 30. november, mener Christina Figueres, generalsekretær i FNs klimasekretariat. – Verden er sulteforet på gode eksempler, sier hun.

Verden er også sultefôret på vellykkede klimatoppmøter. Årets foregår mens klimaforskere noterer at 2015, i likhet med fjoråret, kan bli det varmeste som er målt. Men denne gangen er det større grunn til optimisme, mener Figueres: Nesten alle har levert sine nasjonale klimaplaner før møtestart. Hvis de mirakuløst skulle gjennomføre planene til punkt og prikke, vil temperaturøkningen kunne stanse på 2,7 grader. Det er mye bedre enn fire. Men fortsatt langt over de skjebnesvangre to som politikerne er enige om å unngå.

Mange flere enn Torsten er bekymret. Nå snakker alle om været. I California herjer tidenes tørke. I South Carolina er folk skremt av rekordflom, på Filippinene av rasende orkaner, i Indonesia av ville skogbranner. Meningsmålingsinstituttet Pew har sjekket holdningen til over 45 000 personer i 40 land. Folk trekker slutninger. I alle land – utenom Pakistan – er flertallet klar for å begrense utslipp som varmer kloden.

Vil Barack Obama, Xi Jinping, Angela Merkel, Erna Solberg og de andre statslederne erkjenne at de sitter i samme båt, heise seil og stikke ut en ny kurs fra Paris?

Nå når de endelig har vinden i ryggen?