Regjeringen har, steg for steg, foreslått innstramminger for flyktninger. Nylig har arbeids- og sosialminister, Anniken Hauglie, presentert tiltak som skal fjerne særrettigheter og skape rettferdig likebehandling. Tiltakene går mellom annet ut på å oppheve trygdeordningene for flyktningene og innføre meldeplikt. Ved å knytte velferd opp mot fortjeneste appellerer statsråden til folkets rettferdighetssans, og bidrar også, til en viss grad, til å spre fordommer ved å hevde at flyktningene bør «komme seg ut i jobb, og ikke være passive trygdemottakere»

Politikerne har et uttalt mål om å hindre flyktningtilstrømming. Innskrenkingen av den humanitære ytelsen begrunnes med behovet for å sikre landet bærekraft, men er også et umiddelbart resultat av stengte grenser i andre europeiske land. «Ikke rausere enn andre» er en gjennomgangsmelodi blant politikerne som hevder at økende flyktningtilstrømming kan føre til velferdsstatens kollaps. Politikernes argumenter har ikke bare konsekvenser for flyktningfamiliene og deres barn, men også for samfunnet som løsrives fra sitt sosiale ansvar. Tiltakene bidrar slik til å undergrave velferdsstaten.

Singel mor måtte ta sparepengene til barnet sitt for å få sosial stønad fra Nav.

Ikke bare fratas flyktninger mulighet til uføretrygd, men eldre får også kuttet minstepensjonen. De som har bodd ti år i Norge får en fjerdedels minstepensjon, og de som trenger mer, kan søke staten om behovsprøvd sosialstønad, en minstestønad, en gang pr. år. Behovsprøving åpner for årlige kutt i stønader og kostnader. Ektefelletillegg og forsørgertillegg forkastes, og her gis det ingen sosiale begrunnelser. Kontantstøtte og full minstepensjon kan flyktningene få først etter 5 års botid. En særegen meldeplikt innføres for denne gruppen, som også må gjennom en årlig vurdering for å motta minstestønad. Enslige flyktningbarn mister rettighetene sine: Barn ned i 12-årsalder får «opphold med begrensninger», det vil si ett års oppholdstillatelse uten rettigheter, fordi de mangler pass. Regjeringens politikk avviker fra de viktigste grunnprinsippene i vår velferdsstat som skal garantere innbyggerne hjelp og trygghet.

«Likebehandling» har vært et hovedargument i statsrådens tale. Ved å stille ulike grupper opp mot hverandre fremmer hun en egen forståelse av rettferdigheten der nordmenn gis spesiell betydning og fortrinn. Ifølge dette bildet fratas flyktningene trygderettigheter fordi de mangler opptjeningstiden til norske skattebetalere. Det er åpenbart at myndighetens rettferdighetsbegrep baserer seg på fortjeneste, framfor behov og tjeneste. Å sidestille rike nordmenn og flyktninger, og fatte vedtak på disse premisser, er en merkelig dialektikk som mangler rasjonell begrunnelse. Den ignorerer flyktningens krise som kaller på pleie, språkkurs og arbeid, i den rekkefølgen.

Les også: Til dere som slengte ut: «Herregud, å sånt bruke dæm NAV-pængan sine på»

Myndighetens vekt på fortjeneste gjenkjennes i liberale velferdssystemer som USA. Velferden baserer seg på et «forsikringssystem» der ytelsene du har rett på, avhenger av hvor mye du har betalt inn. En liberal forståelse av rettferden ser bort fra den komplekse historien og alvorlige situasjonen flyktningen står i. Man velger i stedet å sette en nedre standard der flyktningene skal klare seg uten de velferdsgodene som tilfaller nordmenn. Forslaget bryter uunngåelig med den eksisterende velferdsorden. Myndighetene gir avkall på sosial rettferdighet, fordi et slik ensidig syn på fortjeneste som regjeringen har tatt initiativ til, fører til at den ikke lenger evner å hjelpe mennesker i nød.

Velferdsstaten har utspring i universelle velferdsprinsipper. Disse sikrer lik rett til fellesskapets goder, og her skal ikke økonomisk evne eller etnisitet utelukke noen. Med behovsprøvde ordninger rer regjeringen grunnen for selektive regler for hjemløse flyktninger, og en slik spredning strider mot velferdsstatens grunnprinsipp. Regjeringen går bort fra de universelle rettighetene som nettopp opphever behovsprøving av trygderettighetene. Slik forklarer professor emeritus i statsvitenskap ved UiO, Tore Hansen, behovsprøving: «Hovedprinsippet for en universell velferdsordning er at behovsprøving av ytelsen utelukkende skal forholde seg til det konkrete problem eller den tilstand den enkelte borger har eller står overfor». (SNL).

Les Anna Lians tekst om hvordan barnløse kvinner behandles dårlig

Det innebærer at behovsprøving skal gi flyktningen hjelp i tillegg til trygd, ut fra den vanskelige situasjonen de befinner seg i. Det handler ikke om å redusere ytelsene på grunn av den økonomiske statusen til flyktningen.

FNs flyktningkonvensjon gir konkrete juridiske føringer og er en lykt for flyktninger. Den gir nødstilte og skadde trygghet og landet mulighet til å bygge opp en humanitær, ansvarlig praksis. I artikkel 8 står det skrevet: «Når det gjelder særlige tiltak som måtte bli truffet mot fremmede statsborgeres person, eiendom eller interesser, skal de kontraherende stater ikke anvende slike tiltak mot en flyktning, som formelt er borger av vedkommende land, bare på grunn av slikt borgerskap.». Idet regjeringen hevder å fjerne særrettigheter for flyktninger, lager den nye, spredte særregler som handler om å kutte i stønad og tillegg, og innføre en egen meldeplikt. De nåværende tiltak som aktivt retter seg mot mennesker i krise, lar seg verken forene med prinsippene i velferdsstaten eller FN – konvensjonen.

Kronikk: Derfor vil vi bort fra målstyringa som har herjet skolen siden PISA-sjokket i 2001