Minneord Svein Arne Hansen

Svein Arne Hansen døde 20.juni, 74 år gammel. Aldri mer skal vi få oppleve Svein Arne fykende rundt i den blå skjorta si, smilende, raus, alltid med et blidt hei og en frisk kommentar. Han er sammen med alle våre gode friidrettsutøvere et bilde på utviklingen i norsk friidrett. Fra koks til friidrettshaller, fra da vi måtte finne oss til å ligge bak i feltet til at vi nå er med å styre feltet, fra juks til ren idrett, fra Thor Helland til Ingebrigtsen og til at internasjonale stevner igjen ble lagt til Bergen, Trondheim og Florø og fra et internasjonalt stevne på Bislett til Bislett Games. Friidrettspresident Svein Arne Hansen ble gjennom sin presidentperiode fra 2003 til 2015 et kjent og høyt respektert varemerke for norsk friidrett. Når Svein Arne uttalte seg så lyttet både norske og internasjonale idrettsledere. Solid friidrettskunnskap kombinert med entusiasme, begeistring, relasjonsbygging, utålmodighet og tydelige målsettinger preget Svein Arnes ulike roller i norsk og internasjonal friidrett. Han var særdeles tydelig på at også internasjonal ledelse skulle bygge på friidrettsinteresse og kunnskap og ikke på politisk posisjonering og egen berikelse. Det å sitte i forbundsstyret med Svein Arne som leder var nok litt spesielt. Han hadde ikke sansen for lange møter og formaliteter- her skulle det handles umiddelbart. Det var en lang diskusjon om hvor den første friidrettshallen skulle ligge, men da vi i Trondheim kobla ordfører Rita Ottervik, Svein Arne og statsråd Giske ble den første hallen i Norge bygd på Ranheim. Uten Svein Arne hadde ikke Ranheimshallen kommet så fort som den gjorde. Det er vi i Trondheim veldig glad og takknemlig for. Han var også tidlig ute med å nedsette et eget kvinneutvalg, lage et friidrettsskolekonsept og ikke minst nedsette et eget parautvalg. Hans presidentperiode kan beskrives med nærvær. Nærvær enten du var utøver, stevnefunksjonær, leder, trener eller tilskuer. Alltid et smil, alltid oppmerksomhet, alltid en hyggelig kommentar. Det var aldri vanskelig å ta en telefon til presidenten og hadde du behov for støtte så var han der. Målsettinga om at norsk friidrett skulle bli noe stort gav seg utslag i en ganske fast formening om at alle søkere til hovedmesterskapet skulle stille med ordførere som så nærmest skulle duellere om å bli arrangør. Argumentet om at de kanskje hadde noe annet viktig å gjøre kjøpte han ikke. For hva kunne vel være viktigere enn å få friidretts-NM?