Hvis den ikke var sann, ville Malalas historie vært ubrukelig som filmmanus: Flink skolejente i fattig landsby, skolene raseres av terrorister, hun kjemper imot, blir skutt, svever mellom liv og død, blir frisk, blir verdensberømt aktivist, får fredsprisen som 17-åring. Hylles av konger og presidenter. Altfor usannsynlig!
Onsdag så vi henne på tv. Rolig og scenevant, stadig avbrutt av applaus og begeistring fra salen. Fra tv-stolen måtte vi spørre oss: Er det virkelig en 17-åring som snakker? Retorisk elegant, innholdsmessig overbevisende og med en fremføring på nivå med noen av de største talerne vi har sett.
Budskapet er så tydelig og riktig at vi, med en liten tåre i øyekroken, kan lene oss tilbake i stolen og applaudere nobelkomiteens valg. Det er lett å overse at hun også har et budskap til oss i perfekte Noge.
Fredsprisvinnerne Malala Yousafzai og Kailash Satyarthi kjemper begge for barns muligheter til å gå på skole og leve ut sine drømmer. De andre nobelprisvinnerne, med «våre egne» May-Britt og Edvard Moser i spissen, har vist hva man kan oppnå når slike muligheter finnes.
Alle kan ikke bli forskere, langt mindre nobelprisvinnere, men alle barn burde ha rett til en barndom og til å kunne tilegne seg kunnskap. Dette er selvsagte verdier her hjemme, men slik er verden ikke. Barnearbeid og bruk av barnesoldater er utbredt. Verst går det utover jenter som i mange land holdes utenfor skolesystem og rettigheter, og som blir utsatt for tvangsekteskap, overgrep og systematisk diskriminering.
Begge fredsprisvinnerne har gjort imponerende arbeid for å bryte ned maktstrukturer som ødelegger livene til barn og som undertrykker befolkningen. Satyarthi har holdt på lengst (siden 1980), Malala har, i kraft av sin unge alder og eksepsjonelle historie, fått størst medieoppmerksomhet.
Å dele prisen mellom dem, var et meget klokt valg. Ikke bare utfyller de hverandre i sin innsats for verdens barn, de representerer to religioner og to naboland med stadig tilbakevendende konflikter. Ingen av de to atommaktenes statsministre valgte å komme til Oslo.
Malala utfordrer. Ikke bare de som prøvde å ta livet av henne, de som vil hindre at jenter får skolegang og som terroriserer den vakre Swat-dalen hun vokste opp i. Hun utfordrer alle undertrykkende terrorregimer som prøver å holde befolkningen nede, hun utfordrer også det rådende verdisynet i hjemlandet Pakistan og på mange måter landets styresmakter.
Malala utfordrer alle de som med religionen som skalkeskjul, undertrykker kvinner og hindrer jenter i å bli likeverdige medlemmer av samfunnet. Malala utfordrer profitørene som utbytter barn som slavearbeidskraft.
Malala er også barnet som utfordrer de voksne som, med hennes egne ord fra nobeltalen, er «så flinke til å lage krig, men så dårlige til å skape fred, som synes det er lett å bygge stridsvogner og så vanskelig å bygge skoler».
Den unge fredsprisvinneren har for lengst rukket å bli et idol og et forbilde for både unge og gamle i store deler av verden. Men hun blir også sett på som en farlig person som mange ønsker å bli kvitt. Derfor lever hun og familien nå i England.
Hjemme i Pakistan er ikke Malala en helt i alles øyne. Og det er ikke bare Taliban-tilhengere som misliker henne. Mange mener hun bringer skam over landet sitt og at hun blir brukt av vestlige islam-skeptikere. Når amerikanerne angriper Taliban med droner, dreper de også uskyldige. Når Obama både sender droner og hyller Malala, rammes hun av de antiamerikanske holdningene som er svært utbredt i Pakistan, selv om hun har bedt Obama om å stanse droneangrepene.
Det finnes til og med en egen kampanje som heter «Jeg er ikke Malala». De arrangerte i november «Anti-Malaladagen», faktisk med deltakelse fra krefter som støtter jenters rett til skolegang.
Med en litt annen vinkling er også Hedda Langemyr i Norges Fredsråd kritisk til hvordan Malala blir brukt i vest. Overfor Klassekampen har hun kritisert at vestlige statsledere tar Malala til inntekt for sin krig mot islamsk terror. Dette er hyklersk, mener hun og viser til at krigføringen har forsterket islamistisk radikalisering.
Det er selvsagt en fare for at Malala kan bli en vestlig maskot med svekket legitimitet i de landene der hennes påvirkning trengs. Pakistans tidligere statsminister Yousaf Raza Gilani tror ikke det. Til NRK uttalte han nylig at han tror hun kan få stor innflytelse i hjemlandet. Selv har hun sagt at hun så snart som mulig vil hjem for å tjene sitt folk.
Selv om Malala er en refser og en aktivist som krever rettigheter og rettferdighet, er hennes styrke først og fremst evnen til å vekke begeistring og til å gå foran og vise vei. Hun har allerede inspirert millioner av barn og unge til å skjønne at skolegang og utdannelse er avgjørende og at det nytter å kjempe for en bedre verden.
Aller viktigst er likevel styrken og håpet hun gir til de mange som ennå ikke har fått mulighetene barna i den rike delen av verden har.
Symbolkraften i at en liten jente kan vinne over hensynsløse terrorister, er enorm. Når hun etterpå viser seg å ha egenskaper og talegaver som enhver politiker ville misunt henne, har hun potensial til å bli en betydelig lederskikkelse. Faren er at forventningspresset blir for stort. Med fredspris før hun er voksen, hvor kan hun gå derfra?
For oss i Norge er det enkelt å støtte Malala og Satyarthi. Praktisk talt ingen er uenige i deres kamp for barns rettigheter.
Men er det så enkelt? Hvordan går det med skolegangen og fremtiden til alle barna vi sender ut at Norge? Hvorfor er det ikke like lett å oppdage kunnskapshungeren og lærelysten Malala beskriver, her hjemme?
Er vi sikker på at ingen av julegavene vi kjøper i disse dager er laget av barnehender? Hvorfor er i det hele tatt de fleste av forbruksvarene våre blitt så billige? Hvor mye av velstanden her hjemme er bygget på andres fattigdom?
Mest av alt utfordrer Malala lunkenheten, selvtilfredsheten og mangelen på engasjement som kjennetegner mange av oss gjennomsnittsnordmenn. Kanskje er vi for feige, for late, kanskje står det for lite på spill.
Oppdager vi at vi har fått en vekker fra en 17-åring? En påminnelse om hva et enkelt, engasjert menneske kan utrette. Spørsmålet er, når faklene er slukket og Lundestad og Jagland har gått hjem, om noen av oss sitter igjen med noe mer enn ettertanken og tårene i øyekroken.