Fredag mottok han Det Kongelige Norske Videnskabers Selskaps minnemedalje i gull for sitt forfatterskap.
– Dette er en av de store hendinger i mitt liv, fastslår Skogheim (86).
«Forfatterskapet har en klar profil av kunnskapsformidling ved presentasjon av faktainformasjon, sakprosa, og sammenvevingen av egen erfaring fra et langt liv», skriver selskapet i sin begrunnelse.
– Jeg er overveldet fordi dette er en vurdering av mitt forfatterskap og arbeid i en litterær og kunstnerisk forstand. Jeg vet ikke av noen annen instans som kan vurdere dette både faglig og distansert på denne måten, sier forfatteren.
Kjente ikke sosiale koder
17. mai i år runder han 87 år og bak seg har han et langt og mangfoldig forfatterskap bestående av mer enn 30 verk, romaner, diktsamlinger, biografiske verk og essay. Forfatterskapet konsentrerer seg særlig om arbeiderbevegelsens historie, krigshistorien i Nord-Norge, tuberkulosenes historie og folkeminner.
Som 14-åring ble Skogheim rammet av tuberkulose. I elleve år lå han på sykehus, og overlevde mot alle odds. I løpet av de årene han var syk, ble effektiv medikamentell behandling tilgjengelig. Slik opplevde Skogheim både den gamle fortvilelsen og de gamle behandlingsregimene og den nye optimismen og de nye terapiformene.
– Det var jævlig, og et under at jeg klarte meg. Jeg mistet alle venner og sosial omgang, men jeg hadde hodet i behold og kunne gå og stå etterpå, sier han og forteller om sjokket det var å komme ut av sykehuset.
– Det var som å lære seg å bruke kniv og gaffel igjen. Jeg kjente ikke sosiale koder og skulte på andre for å se hvordan de oppførte seg i ulike situasjoner, forklarer han.
Hvordan livet hadde blitt uten sykdommen vet han ikke, men han er ikke sikker på om det ville gått så bra.
– Det har jeg aldri tenkt på. Da blir jeg nesten redd. Kanskje ville jeg blitt et gjennomsnittsmenneske i den store strømmen. Før jeg ble syk var jeg en type som prøvde å være med på veldig mye, og en del nokså betenkelige ting, forteller Skogheim som ble født i lite kystsamfunn på Sør-Helgeland og vokste opp i Brønnøysund.
Elevene ble venner
27 år gammel tok han artium som privatist i 1955, deretter lærerskole og universitetsfag. Etter flere år i lærergjerningen i Ålesund, Rendalen og Asker debuterte han med diktsamlingen «Gagns menneske» i 1970. Flere av diktene viser et engasjement for ungdommen, og en fortvilelse over skolesystemet.
– Alle skulle støpes i samme skje, og alle skulle behandles likt. Men det går ikke, det er bare tull! Vi er alle forskjellige, og det å få 30 ulike ungdommer som er ute og gjør sine erfaringer til å stå og nikke og bukke bare for å gjøre foreldrene sine til lags, er håpløst. Vi har alle ulike evner, og det handler om å få tatt dem i bruk. Vi er så opptatt av å ha standarder, men vi kan ikke være redde for livet selv. Med noen går det skitt, og med andre går det bra. Sånn er det, og man trenger ikke gå til grunne selv om man ikke lykkes med alt i skolen, sier Skogheim som tror ungdomsårene som tuberkulosepasient gjorde mye for hans holdning til lærervirket.
– Jeg fikk ingen ordentlig skolegang og jeg tror det var nettopp denne mangelen på slik praksis som gjorde at jeg forsto mine elever. Jeg var en av dem, og var aldri etter dem, sier 86-åringen som fortsatt har kontakt med flere av sine gamle elever.
– Jeg regner dem som mine nærmeste venner, sier han.
Systematisk
Grunnideene hans og holdningene fra den gangen står fast den dag i dag.
– De er bare blitt styrket gjennom årene, fastslår han.
86-åringen, som har bodd på Levanger sammen med sin kone de siste 26 årene, er stolt av det han har utrettet.
– Jeg har arbeidet ufortrødent, og har brukt hver dag som om det var den siste. Jeg har tro på det langsiktige og systematiske arbeidet, det er det som gir resultater.
– Har du noe råd til den oppvoksende slekt?
–Jeg vil ikke gi noen spesielle råd. Men jeg vil at dere skal gjøre alt for at dere selv skal trives og ha det bra, men ikke på andres bekostning, sier Dag Skogheim.
