Likevel er det ventetid for å få bord på Egon i tårnet.

En trapp full av ventende gjester, er det som møter oss etter å ha tatt heisen 75 meter til værs i det fremdeles futuristiske Tyholttårnet. Vi har heldigvis reservert bord i den roterende andreetasjen, og det er ikke annet å si om utsikten enn at den er fullstendig spektakulær. I Trondheim kan alle se Tyholttårnet, og fra Tyholttårnet ser du alt. Vi setter oss ned med den oversiktlige menyen, mens små barn hyler og løper omkring med ballonger.

Noen servitør kommer ikke til bordet, her må vi selv gå til bardisken for å bestille og betale. Kø også her. Samtidig står baren i midten av tårnet fast, mens gulvet rundt roterer sakte, men sikkert, slik at vi som står i kø stadig må rygge for å holde posisjonen. Det er trangt, små barn og servitører presser seg forbi, minuttene tikker og summen blir en slitsom, frustrerende start. Maten kommer derimot fort til bordet, når bestillingen først er gjennomført.

Mye ost, lite kjøtt

Til meg; en iskald rekecocktail med thousand island-dressing og noen salatblader. Rekene og krepsehalene smaker som de som selges ferdigrenset på lake, med slapp konsistens og uten den ekstra piffen av sjøsmak. Thousand island-dressingen er feit og tam. Det hjelper litt å skvise sitronskiva over, men 80-tallsklassikeren er fremdeles en skuffelse. Anmelderkollega Mats ser heller ikke fornøyd ut med sin fiskesuppe.

– Selve suppen i seg selv er grei, men både rekene, krepsehalene og laksebitene er tørre og smaker ufriskt, sier Mats.

Deretter deler vi en «smårett», en quesedilla med «pulled pork». Det betyr at svinekjøttet er langtidsstekt, slik at man kan dra det i tråder. Normalt mørt med rik kjøttsmak, her på Egon hardt, tørt og smakløst. I lefsene finner vi også store mengder kritthvit, smeltet ost, som smaker fettete, og lite annet. Oppå de varme lefsene ligger hauger med iskald mais og svarte bønner.

Det er virkelig iskaldt, grøsser jeg.

Hva i all verden, sier Mats som heller ikke liker bbq-sausen.

Den er gørrkjedelig. Jeg forventer mer smak av meksikansk quesedilla med «hotsaus», sier han. Men utsikten er stadig på topp. Nå ser vi Munkholmen.

Saus ble røre

Min hovedrett er egentlig svært fascinerende i sin mislykkethet. Å lage bearnaise-saus krever god kontroll på temperaturen, for at eggeplommene ikke skal skille seg fra smøret. Nå finnes det også stabiliserende tilsetningsstoffer, og det selges posevarianter uten egg. Men ingen triks hjelper når man lager mat på Egon-vis. Her har kokken helt sausen over fisken i en ildfast form, og kjørt på med hard gratinering i ovnen. Resultatet er fisk med et tørt og brunaktig eggerøre-lignende lag oppå, og et basseng av smør i bunn. Laksen og havabboren er ihjelstekt, og løftes ikke av tre tørre scampi. I smørhavet finnes også noen sjampinjongbiter og myke, smakløse paprikastrimler. Dessuten smaker smøret fettete og kjedelig, det er neppe Røros-smør som er benyttet. Prikken over i-en er at den ildfaste formen – dere får unnskylde uttrykket – ser for jævlig ut, med svidde flekker av ukjent opphav på innsiden av alle kantene. 235 kroner koster retten.

Mats kjemper på sin side av bordet med en «Black and White»; svinefilet med bearnaise-saus og oksefilet med peppersaus. Her er begge sausene flytende, men bearnaisen mangler estragon-smak og peppersausen mangler peppersmak.

Kjenn hvor tørr svinefilet er, sier Mats. Oksefileten lyser derimot innbydende rødt fra kjernen, fint medium stekt.

Men det hjelper ikke når jeg må tygge og tygge. Kjøttet er ekstremt lite mørt, sukker Mats som ikke klarer å spise opp. Også jeg må kaste inn håndkleet.

Fortjener bedre

Kroner 1234 ender vi opp med å betale for to forretter, en smårett, to hovedretter og en liter «Egons riesling» (som viste seg å være Roman Graff Riesling Classic fra pappkartong (kr. 334,90 for 3 liter på polet, kr. 416 for en liter på Egon). Maten har stort sett vært katastrofal, serveringen effektiv og totalt upersonlig, miljøet støyende, mens utsikten hele tiden har vært formidabel. Ut fra besøket å dømme, er dette en suksess-formel. Og vi kan forstå at det er befriende for barnefamilier å ha et sted der de yngste får løpe rundt.

Men i dette fantastiske lokalet hadde Trondheim fortjent en skikkelig restaurant med spiselig mat, sier Mats.