Jeg teller i overkant av fire minutters applaus. For hvert minutt som går reiser flere seg. At Mahler står seg som manges favorittsymfoniker er ingen overraskelse, og forventningen i salen var nok stor idet det begynte. Og Trondheim Symfoniorkester, dirigert av Han-Na Chang med sopranen Klara Ek, leverte da også en fremragende konsertkveld.

Det er interessant å lese om overgangsfiguren Mahler, og aller helst å høre musikken hans sammenstilt med andre komponister fra hver side av århundreskiftet. Han kan leses bakover og fremover. Hans fjerde symfoni markerer da også en overgang: Den ble påbegynt i 1899, ferdigstilt i 1900 og urfremført (til stor oppstandelse) i 1901. Uten at overgangen fra ett århundre til det neste skal leses for strikt, er det interessant at kveldens program åpner med Alban Bergs Sieben frühe Lieder («Syv tidlige sanger»), komponert mellom 1905-08 mens Berg studerte under Schönberg. Her har man foretatt et bevisst programvalg som utvider tidsrammen og innlemmer symfonien i en mer moderne setting. Eller, for å sitere programmet: «Her er det modernismen som spøker på innsiden av romantikken».

LES OGSÅ: Maja Ratkje overbeviste

Bergs rikt varierte orkestreringer av verk av diktere som Rilke og Hartleben setter an en stemning som jeg må innrømme var mer effektfull enn jeg turte håpe. Det er mykt i bevegelsene, men innimellom mystisk og uforutsigbart. Ek befester sin posisjon som en av nabolandets ledende konsertsolister. Sangene forskyver orkestreringen litt for hver gang og lader liksom hele orkesteret med en allsidighetens styrke.

Og allsidighet trengs da vitterlig til Mahlers fjerde, så full av innfall og vendinger. Med tanke på alle teknikkene som her blandes, er det faktisk også spesielt interessant å se på orkesteret mens de spiller: klarinettene som løfter seg i enkelte støt, fiolinbuene som hopper over pizzicati, solistens bue som bryter med rekkene og skjener ut i en krass tone. Man kan formelig se at de spiller Mahler.

Mot slutten av tredjesatsen skjelver nok de lyse sarte avslutningstonene på fiolin litt mer enn intensjonen er, men dette er da tross alt en komposisjon utstyrt med små skjønnhetsfeil. Dens brutte karakter over tre satser lander i avslutningssangen, der Ek igjen inntar scenen.

De inntagende vokale verseavslutningene lukker kvelden og understreker hvordan programmet er bygget som en bro som strekker seg tilbake til Bergs lieder. Det siste minuttets bølgende teppe av kontrabass setter meg tilbake til Bergs første sang «Nacht». Hele kvelden har snodd seg mellom stilarter, budt på flyktige følelsesskildringer – og kanskje mest interessant – evnet å formidle hvilket brudd inngangen til det forrige århundre kom til å markere.

Anmeldt av Gustav Svihus Borgersen