– Folk hadde omtanke for hverandres ve og vel i de gamle dager inne i Østbyens folksomme leiegårder, sier Terje Wangberg, som gjennom sitt virke som organist har jobbet tett med Snåsamannen og møtt både Pave Johannes Paul II og eventyrer Helge Ingstad.
– De tynne panelveggene mellom leilighetene gjorde også at gode naboer kunne få kjennskap til både det ene og det andre som foregikk vegg i vegg, humrer 79-åringen, og legger til at nyheter om småfolk i vente sjelden kom overraskende på.
Wangberg er aktuell med boka «Dramakomedier innpå Lamon» hvor han går inn i sitt barndoms rike på Lademoen og Lilleby med fantasifulle betraktninger rundt ungguttene Malvin, Monrad og Mindors gjøren og laden i lokalmiljøet. Humoren er alltid til stede, men fortellingen gir også et innblikk i klasseskiller og røffe levekår i arbeiderklassestrøket.
Under Bonsaksens vinger
– For de fleste av oss ungene var oppveksten fri for både sorger og bekymringer. Vi visste lite om at en arbeidende fars lønningspose kunne være litt spinkel, men som oppvoksende unger under krigen kunne vi ikke unngå å forstå på husmora når matmangelen var på sitt verste, sier Wangberg, som tidlig fattet interesse for musikk.
Han fikk piano- og orgelundervisning av organist Ivar J. Bonsaksen og da læreren i 1950 startet Lademoen kirkes guttekor, ble Wangberg med. Unggutten ble etter hvert tiltrodd større oppgaver, og ble som 15-åring hyret inn som «belgtreder» for Bonsaksen da det foregikk utbedringsarbeid på Lademoen kirke, og Lademoen bedehus ble brukt til gudstjenester.
Mannen fra Snåsa
Musikken ble en levevei for Wangberg. Sin første organiststilling fikk han i Snåsa kirke i 1973. Der startet han også bygdas guttekor, som telte 100 sangere i toppårene. Her ble han også kjent med bygdas store kjendis, Joralf Gjerstad, som var klokker i kirka. En kjernekar, ifølge Wangberg, som minnes deres første møte før debuten som organist i kirka.
– Joralf kom opp på orgelgalleriet for å slå av en prat før høymessen. Jeg fortalte at jeg plagdes med fotpedalspillet på grunn av noe fotonde. «Sætt dæ her gut», sa Joralf, og pekte på den nærmeste kirkebenken. Han kjente på foten og smertene var umiddelbart borte, sier Wangberg, som også fikk god hjelp til driften av det store guttekoret.
– Når menneskemengden ble for stor utenfor besøksrommet i hjemme hos han, brukte Joralf å komme kjørende bortover til oss for å kunne få en stille og fredelig stund, sier 79-åringen som i 1974 endte opp på en tredagers fjelltur sammen med Gjerstad og eventyreren Helge Ingstad til gården Gaundalen langt inne i snåsafjellene.
– På en dagstur utover til Nærøy kom vi tilfeldigvis over Ingstad som var sengeliggende hos bjørnejeger Magne Raaum. Helge Ingstad klarte ikke å gå på grunn av kneplager, men da vi dro derfra var Ingstad fullstendig oppegående etter å ha blitt «behandlet» av Snåsakaillen. Etterpå ba vi dem med på fjelltur, forteller Wangberg.
– Du har selv blitt godt kjent med Joralf Gjerstad og har selv opplevd hans «evner». Men her i Norge er det et ganske konstant kritikerkorps som mener det hele er en bløff. Hva sier du til dem? Forstår du dem?
– Det er ikke rart at det blir skepsis og mistro av folk som på tv og i dagspressen blir foret med sensasjonell informasjon om at det går en mannsperson oppi Snåsa som folk mener driver med trolldomskunstnerier. Og de som er av den formening har aldri truffet mennesket Joralf. Selv har han aldri fremhevet seg selv som en slik forunderlig person - det er det massemedia som har sørget for. Han er i utgangspunktet et meget enkelt menneske, fra en vanlig familie oppe i Snåsa, med meget store kulturelle interesser, og svært glad i livet og i sine medmennesker. Alle dem som «svartmaler» dette flotte mennesket, burde ha opplevd karen personlig før de avsier sine dommer, mener Wangberg.
Paven fikk selbustrømper
«Gud bevare din familie og dine barn». Slik lød Pave Johannes Paul den andres ord da Wangberg tok han i hånda sommeren 1987. Trondhjemmeren var engasjert av det katolske guttekoret St. Hallvardguttene i Oslo som organist i forbindelse med deres tre ukers konsertreise til Roma og Vatikanet den sommeren. Siden treftes de ytterligere fem ganger, og hver gang hadde de med en gave.
– Han syntes det var stor stas da min kone Eva overrakte han ett selvbrodert bilde av Nidarosdomens Olavskors, forteller 79-åringen som også overleverte et glass multesyltetøy og et par selbustrømper.
– Dette blir nok litt varmt her nede, kommenterte paven.
Overlevde 22. juli
Men Wangberg har også møtt larmen og vreden. 22. juli 2011 sto han parkert på en parkeringsplass på hjørnet ved nedkjørselen til Regjeringsbyggets underjordiske garasje. Han ventet på kona som skulle komme med buss fra Florø. Etter å ha handlet jordbær og avis satte han seg i bilen klokken 15.20. Seks minutter senere smalt det i utenfor Regjeringsbygget, rundt 70 meter unna Wangberg.
– Jeg må ha vært «fraværende» noen øyeblikk, for da jeg kom meg ut av den uskadde bilen, føyk det hele tiden alt mulig rart gjennom lufta, samtidig som blødende folk sprang over alt og mennesker lå langs husveggene og skrek fortvilet. Politi og brannfolk kom springende og ba meg komme meg bort, for de ventet ytterligere eksplosjoner. Resten av dagen gikk på uforståelig vis sin gang, med angst og rare følelser blant hysteriske og sinte mennesker. Hva som skjedde med de stakkars ungdommene på Utøya, klarte jeg ikke å få med meg før kona plukket meg opp ved hennes bussankomst ved sekstiden, forteller Wangberg, som nå nyter gode dager i Sverige sammen med Eva. Til sammen har de fem barn og flere barnebarn, og de fleste av dem bor på Østlandet.
– Hva har alle disse årene på orgelkrakken gjort med din gudstro? Har du blitt sterkere i troen, eller mer tvilende? Eller har du ikke tatt stilling til det?
– Noen ganger tror jeg, andre ganger håper jeg, og andre ganger tviler jeg. Selv om jeg hater døden, har jeg ikke noe tro på evig fortapelse, sier organisten.
Gjengrodde stier og det gode liv
Trondheimsvisittene er sjeldne, men han har fått med seg at byen er i stor endring. Høyhusene ut mot fjorden, alle forandringene rundt Trondheims Mekaniske Verksted og Gråmølna, som har blitt til Solsiden, og de nye boligprosjektene på Lilleby, er han mildt sagt lite fornøyd med.
– Jeg er kommet til at det beste og lureste er å bare minnes gamle dagers «gjengrodde stier».
– Hva er nøkkelen til et godt liv?
– Ikke vær misunnelig. Sjalusi er en meget farlig sykdom, sier Terje Wangberg.