Adresseavisens fredagsbilag UT hadde reist langt i august 1998. Helt opp til Namsos.

Der traff reporter Anne Lise Aakervik søskenparet Wallum som bar trønderrockens fremtid på sine skuldre og hadde trønderrockens fortid i sine gener. Og de hadde ambisjoner om å nå langt!

«- Det sies jo at rocken er død, sier Stian med en skjevt flir. Det er den tydeligvis ikke i Namsos. Lillesøster Kine, som spiller fløyte, vant i fjor Trøndersk Mesterskap med gruppa Quintrophenia. I år skal de gi ut en EP. Og med et kulturstipend på 15 000 fra SpareBank 1 gruppen i lomma, kan gruppa trygt gå i studio. Stipendiet deles ut i dag. Stians band, Tugboat, vant årets mesterskap, med gode tilbakemeldinger fra juryen. Gruppa satser nå på å gi ut en demo, for så å skaffe seg en platekontrakt», heter det i saken om barna til Per Erik «Prikken» Wallum – sentral medlem i trønderrockens grunnleggere Prudence.

LES OGSÅ: Utsolgt Samfunnshus hyllet Prikken

«I dag hevder mange at det er DDE som spiller den nye trønderrocken, men innen rockemiljøet i Namsos definerer man ikke DDE som trønderrock. Miljøet i Namsos har de senere årene fostret flere band som har fått både omtale og spillejobber langt utenfor Nord-Trøndelags grenser», heter det i artikkelen som videre redegjør for søskenparets musikksmak.

«Musikken søskenparet Wallum henter inspirasjon fra og lytter til, er nok ikke det de fleste 17 og 22 åringer lytter til i dag. Det går mye i 60- og 70-tallsmusikk.

- Det betyr selvfølgelig mye at vi har hatt en far som har spilt denne typen musikk, sier Kine. Per Erik Wallum, trakterte fløyte, sang og komponerte i Prudence, og fortsatte med dette også etter at gruppa ble oppløst. – Han spilte gitar og sang for oss under deler av oppveksten, så det er ikke noen tvil om at vi har fått musikkinteressen gjennom ham, men han reklamerte vel ikke akkurat for livet som rockemusiker, sier Stian. – Men vi får oppbakking av familien på det vi gjør. På sett og vis tar vi vare på «arven» ved å spille musikk, sier Kine, – vi hører mye på den samme musikken. – Hun må har hørt minst tusen timer med Jethro Tull, erter Stian godmodig.

LES OGSÅ: Tugboat har funnet sin identitet

Stian nevner både Black Sabbath og The Who, mens på hjemmebane er det Motorpsycho som er «gudene», i tillegg til Prudence. – Musikken på platene fra 60/70-tallet gir en slags organisk følelse, mener Stian. Det går an å høre at de spiller, man hører bruk av plekter og strengelyd.

- Å høre Kine spille fløytesolo gir frysninger nedover ryggen. Jeg har faktisk mer tro på at Kines musikk skal slå igjennom enn vår egen, sier Stian. Om spådommen slår til, vil tiden vise. Men begge er inne i et år da det skal skje noe. Da det skal komme resultater, gjerne i form av en platekontrakt. Det viktigste for begge er å bli respekterte for det de gjør.

- Vi skal holde knallhardt på at det vi gjør er kunst. Vi skal bli gode og anerkjente i konsertmiljøet, sier Stian. Jo da, det er fremdeles håp for trønderrocken», skriver reporteren.

Så spørs det om håpet er like sterkt 18 år senere, og om «trønderrocken» er et begrep som føles relevant blant de hippe på Trondheim Calling. Og hva hendte med søskenparet Wallum? Som trønderrockens mest kjente grunnlegger, flyttet de til Trondheim; der de etter noen år ga slipp på rockedrømmen og fikk seg «ordentlige jobber». Mange av de andre medlemmene i «supergruppa» Quintrophenia jobber nå med musikk på høyt nasjonalt nivå: Eirik Øien, Tom Kenneth Alte og Stina Moltu. Tre av fem i Tugboat fulgte klisjeen om «mislykkede» rockemusikere, de begynte som musikkanmeldere.

Storebror Stian ble reporter og er nå undertegnedes sjef her i denne avisa. Ettersom han er på ferie denne uka, slår vi til med dette dypdykket i arkivet. Kanskje vil han synes det er litt flaut når han kommer tilbake. Men flauheten vil mildnes av stoltheten over at vi skriver om Namsos, selv i hans fravær.