Agnes (Silje Botten) lever et usunt liv med litt for mye vodka cola, litt for mye kokain, og bærer på sterke traumer.
Inn i hennes liv kommer Petter (Sindre J. Karlsholm). Livet har fart hardt med ham også, mens hans problemer er mer komplekse. Han bærer alle tegn på paranoia; men hvem vet: Kanskje han virkelig er forfulgt – at landets militære ledelse i allianse med myndighetene og psykiatere holder han under oppsikt og har infisert kroppen hans med.
Paranoiateater på Antikvariatet
Stefen Fagerbak spiller Agnes' brutale ex-mann, nettopp hjemkommet fra endt fengselssoning, og han er en konkret trussel. Agnes' beste venninne (Anne Kristine Olden) er velmenende, og helhjertet, men maktesløs. Psykiater Stian Hovland Pedersen – passe jovial og surrete, men monomant fokusert på sin egen forskning og ære; og passe maktarrogant; eller er hans nedlatende seksuelle kommentarer et produkt av Agnes' etter hvert forskrudde virkelighet?
Insektene tar over leiligheten og livet til de to; plagene blir mer og mer intense, livet mer og mer monomant.
Absurd høytidsstund
«Bug» har en dobbeltbetydning på engelsk som ingen ord favner på norsk. Stykket handler ikke bare om psykiske lidelser; men om en klaustrofobisk tilværelse i en moderne virkelighet. Hva som er reelt og hva som er metaforisk i stykket er ikke lett å holde styr på, like lite som det er lett for Agnes å få visshet i hva som er reelt av Petters opplevde overvåkning.
Spesielt hovedrollene blir sterkt spilt, du suges inn i Agnes og Petters tiltagende paranoia. De mest overveldende utslagene blir fint balansert med humor og øyeblikk med lettlivet varme.
Det er en sterk kammerforestilling som spilles flere kvelder fremover (med start presis klokken 19.00 blir det presisert). Som publikummer føler en det meste på kroppen, og puster lettet ut i de humoristiske pustehullene. Spesielt de to hovedrolleinnehaverne imponerer med troverdig og godt spill. Det meste fungerer i denne velfungerende intime oppsetningen med enkle, gode kulisser midt inne i lille Antikvariatet på Bakklandet.
Litt Barcelona, litt samfundet
Personinstruksjonen og spillet imponerer, men det er også først og fremst selve nerven i forestillingen som berører. Det at en føler på kroppen at noe står på spill. Handlingen i seg selv er ikke all verden. Bifigurene er også bra formidlet, men er uforløste som rollefigurer. «Bug» mangler noen elementer for å fremstå som en sterk helhetlig historie.