Rabarbrateaterets sommerteater i en bakgård på Bakklandet er en strålende tradisjon inne i sin femte sesong.
Det har vært mye Shakespeare i bakgården, men alle oppsetninger har hatt en fellesnever i tidløse univers i grenselandet mellom realisme og eventyr, lokal entusiasme og internasjonal orientering, frodig folkelighet og høy kunstnerisk kvalitet.
Svart humor på inntrøndersk
Årets oppsetning er ikke noe unntak, her møtes kjente eventyrskikkelser som Rødhette og Askepott, Rapunzel med det lange håret og Jack med bønnestengelen i en «voksen» historie med utgangspunkt i et bakerektepar som må finne fire ingredienser for at en ond heks skal bryte forbannelsen som gjør dem barnløse.
Stephen Sondheims og James Lapines 80-tallsmusikal «Into The Woods» ble filmatisert for et par år siden, med blant annet Meryl Streep på rollelisten. Rabarbrateateret byr på en trøndersk versjon, gjendiktet og iscenesatt med minst like stor treffsikkerhet som originalen. Her er eleganse og energi, stram regi men avslappet tilstedeværelse, frodig humor og inderlighet.
Det er spesielt fire ting som imponerer i denne krevende oppsetningen.
Humoren er Rabarbrateaterets varemerke, og de skuffer ikke denne gangen heler.
Denne gangen blir en imidlertid ikke bare sjarmert av timing og humoristisk treffsikkerhet, men av et høyt musikalsk nivå – både på orkesteret og de enkelte sanginnslag. En rekke dyktige sangere, med Kathrine Strugstad Vevang i spissen imponerer hver for seg – og ikke minst i ensemblenummer.
Eksistensiell smerte forkledd som absurd humor
Forestillingen har høyt tempo og overbevisende sømløse sceneskift. Alt virker så enkelt som det bare gjør når de valgte løsningene er gode, og alle involverte har jobbet grundig og godt sammen.
Rabarbrateateretet har vært litt av en talentfabrikk, og årets oppsetning byr på en flott kombinasjon av kjente fjes og nye bekjentskaper. Det er fascinerende å følge enkeltpersoner i fellesnumrene. De er alle hele tiden hundre prosent «i karakter», og alle karakterer er godt og tydelig utviklet. Veldig mange aktører kunne vært fremhevet, men jeg nøyer meg med tre: Veteran Cengiz Magnus S. Nereid som både fremstiller den sleipe sjarmørprinsen og den glupske ulven, Jon Vegard Hovdal som den enfoldige Jack og Vilde Søyland som en herlig ungpikeutspekulert Rødhette.
I den over en og en halv time første akt følges alle intriger til en gjennomført happy end. Ikke en cliffhanger i sikte foran andre akt, der all idyll snart skal blir forsvinne. Det som først og fremst har vært en frodig metalek, blir en dypere utforskning av eventyrenes allmennmenneskelige tematikk, med fokus på når personlige ambisjoner kolliderer med kollektivt ansvar.
Aldri for mye av det gode
Det mest krevende med dette stykket er å spille ut spinnvill humor og karikerte personer det ene øyeblikket, og så skape troverdig menneskelig drama det neste. Det fungerer best for de minst karikerte personene i handlingen. Ståle Kvarme Tørring og Silje Botten jobber med finstemte nyanser som bakeren og hans kone, som er i tvil om hvor langt de kan gå i å tråkke på andre for å oppnå personlig lykke. At bakeren til slutt lykkes med å få et «brød i ovnen», innebærer ikke at ekteskapet blir enda lykkeligere. Tvert om.
Musikalen er noe forenklet, og kunne kanskje vært strammet enda mere inn. Men ikke for det; tiden går fort i den frodige bakgården med rustikk og velfungerende hjemmesnekret scenografi.
Stykket spilles hver kveld til og med 7. august.