Etter to spektakulært kompromissløse skiver av skyhøyt kunstnerisk kaliber, burde Barren Wombs status vært sikret for lengst. Vi skal faktisk ikke så langt tilbake i tid før det som nå omsettes i halvfulle klubber glatt kunne kvalifisert til spellemannpris og betydelige salgstall.
Det er derfor mye som føles riktig når man endelig får se Tony Gonzahl og Timo Silvola framfor en velfylt gressmatte, og med et massivt anlegg i ryggen. Samtidig er også storscenene på Pstereo en krevende pidestall, hvor flere band i klubbsegmentet tidligere har føltes uendelig små.
Jobben tar imidlertid duoen med uanstrengt ro, mens de beviser at av og til kan to personer lett fylle både scener og området framfor med voldsom entusiasme og massive vegger av lyd. Her møter ukontrollerte primalskrik en intuitiv låtskriverteft som man sjeldent opplever, mens bandet naturlig sauser sammen hardcore, metall, nittitallsrock og alt. country. Stor kunst i en kompakt pakke her altså.
Og selv om heller ikke dette ble den definitive signingsferden bandet fortjente, eller den vi som har fulgt de en stund har ventet på – til det var nok dette en anelse for tidlig på kvelden og publikum en smule ufokuserte – kan jeg knapt komme på noen i festivalens historie som har gjort tilsvarende jobb bedre.
Og når sistelåta – en av kveldens tre nyskrevne – sender det regelrett peneste partiet bandet har skrevet ut i trondheimskvelden, er det heller ikke mye som tyder på at denne kunstneriske raptusen har tenkt å avta med det første.
For et band!
Martin Anfinsen
