År: 1960
Stikkord: Presidentvalg
Det sto mellom Demokratenes kandidat John F. Kennedy og Republikanernes mann, visepresident Richard M. Nixon. Bookmakerne trodde på close race, men Adressa-redaktøren været at Kennedy var en hestemule foran.
Torp viste til at han hadde vært sannspådd tidligere. Dette var ved presidentvalget i 1948, da han på lederplass i avisen hadde tippet gjenvalg for Harry Truman. «Ingen andre gjorde det. Alle andre holdt på New York-guvernøren Dewey. Men Truman seiret stort. Det var kanskje fordi hans sjanser ble betraktet som minimale vi tippet ham. Kanskje fordi vi syntes at hans åsyn passet langt bedre inn i det amerikanske presidentgalleri enn Deweys. Den sistnevnte så med respekt å melde ut som en filmhelt fra Hollywood.»
Adressa-historien er blitt bok
Interessert i Adresseavisens historie? Her kan du lese flere saker fra jubileumsserien
Ingen filmstjerner
Nå var det Kennedy og Nixon det gjaldt, kandidater som etter Torps vurdering ikke «faller helt innenfor, men heller ikke helt utenfor det presidentielle billedgalleri», der Torp altså ikke syntes det passet med glatte filmstjernefjes. Han så også grunn til å nedtone sin og avisens påvirkningskraft og understreket at «ingen av dem trenger vår hjelp for å bli president i morgen» og kastet derfor ikke «sitt lodd i vektskålen med noen kategorisk tipping». Men holdt på Kennedy som knepen favoritt.
Adresseavisen har hatt 31 redaktører, en av dem var revolusjonær
Dagen før denne lederartikkelen hadde Adresseavisen i en bred presentasjon av de to kandidatene betegnet dem som «unge aggressive politikere med atskillig sjarme», men at «ingen av dem betraktes som personligheter av samme format som en Roosevelt eller en Eisenhower». I beskrivelsen av Kennedy het det at hans valgkamp hadde fortonet seg som et «familieforetagende», at han var en utmerket taler med tilbøyelighet til klassiske sitater, som «noen ganger kunne virke litt søkt». Av fremtredende trekk hos Nixon var «demagogiske tilbøyeligheter» og en kommunistfiendtlig innstilling, av mange betegnet som en «McCarthy i hvit snipp».
Trumps tre strategier for å knekke Clinton
Demokratisk flertall
Det var ingen tvil om at de demokratiske velgerne var i flertall i USA, ca. 56 millioner, mot Republikanernes 40 millioner. Likevel var et amerikansk presidentvalg ikke matematikk. Som Torp sa det, «partiet betyr mindre for dem ved det valget og personen mer». Men i denne valgkampen hadde hverken Kennedy eller Nixon gjort noe overbevisende personlig inntrykk; ingen av dem hadde utpekt seg som en personlighet, mente Torp. Han så det som et politisk handikap for Kennedy at han var katolikk, ettersom katolikkene i USA tradisjonelt stemte for Republikanerne, og de utgjorde nesten 20 prosent av befolkningen
Nå gjaldt valget om mye mer enn religion og innenrikspolitiske forhold. Valget i USA vedkom hele den frie verden, påpekte Torp og la til et «dessverre» i denne virkelighetsbeskrivelsen. Han betraktet både Kennedy og Nixon som «temmelig ubeskrevne blad». Begge hadde «hatt anledning til å si dumme ting i utenrikspolitiske spørsmål» og de hadde «benyttet seg av den».
Nå gjaldt det bare at «USA i morgen ikke velger den urette inn i Det hvite hus,» avsluttet Harald Torp. Adresseavisen hadde gitt sitt råd – det måtte bli Kennedy.
Fotofinish
Tre dager etter kunne det fastslås at Torp igjen hadde fått rett. John F. Kennedy hadde vunnet etter en «fotofinish» i det jevneste presidentvalget siden 1884. «Vi holdt en knapp på ham. Og mer enn et knapt flertall har han heller ikke fått,» skrev redaktøren, som trodde den jevne konstellasjonen mellom blokkene i USA ikke innbød til noen store omveltninger, en «new deal», «ikke innad og slett ikke utad».
Nå trengte nasjonen først og fremst en leder som fulgte opp den faste og harde amerikanske politikken overfor Sovjet. Ministerpresident Nikita Krustsjov hadde nylig vært i FN og spilt rollen som «bajas». Torp visste ikke om han skulle le eller gråte over Krustsjovs «fakter og geberder», men ville ikke la seg lure av hans merkelige opptreden. Han hadde blant annet banket i bordet med en av sine sko.
Fra klovn i New York hadde Krustsjov vendt tilbake til Moskva som en enda sterkere statsmann, som en ubestridt leder for hele den kommunistiske verden. Det var ikke minst i forholdet til den at USAs nye president skulle vise seg tilliten verdig og forsvare sin plass i det «presidentielle galleri».