I 2014 kom han med filmen «Mot naturen», der han spiller en fiktiv figur som er på helgetur i fjellet. I «Fra balkongen» spiller Ole Giæver seg selv, i noe som kan virke som en eksistensiell krise. Historien er filmet over ett år, og følger familielivet til Giæver med kone og to barn i Brochmanns gate 12A i Oslo.
Filmen er både selvopptatt, alminnelig, humoristisk og helt dønn ærlig, nesten uten filter. Til tider er det nesten til å bli pinlig berørt av. Som når han ligger i hotellsengen sin i Stockholm og spontant lager en sang med alle rimord han kommer på i farten. Det blir nesten kleint, men likevel er det akkurat det som funker. Det er menneskelig og identifiserbart.
Hele filmen starter med Giæver som har en samtale med seg selv. Han mener selv han er for dårlig til å være til stede i øyeblikket. Gjennom hele filmen viser han likevel det motsatte. Nemlig at han er til stede i de små øyeblikkene i hverdagen.
Les anmeldelsen av «Wonder Woman» her
Det er mange spørsmål om både livet og døden. Han snakker mye om den uavbrutte tiden og store følelser, og balkongen blir som et symbol gjennom hele filmen. Det er her du merker det tydelig skillet som Giæver skildrer gjennom filmen. Det alminnelige familielivet med klesvask og legging av barn på den ene siden, og det store universet med jorda som sirkulerer rundt sola i uendelig tid på den andre.
Filmen har ingen dødpunkt, det er brukt mange grep for å gjøre det spennende. Giæver byr både på morsom animasjon, klipp fra universet og gamle hjemmefilmer. I det normale, kjedelige og hverdagslige er det brukt kjappe klipp for å skape spenning og tempo. I neste sekund går det i slow motion for å illustrere forskjellen mellom tid hos barn og voksne. Det er rett og slett smart løst.
Kontraster er et viktig og riktig virkemiddel i filmen. I det ene øyeblikket ser Ole og ulike mennesker dansende til Chaka Khan sin «Ain't Nobody» til å plutselig prate om onkelens selvmord i gravalvorlig stillhet. Til tider kan filmen virke usammenhengende. Den hopper litt mye, og det kan bli vanskelig å henge med. Men det er samtidig det som virker til å være budskapet; den skal være realistisk og skildre en vanlig hverdag som den er. Likevel kan det nesten bli for drøye kontraster, spesielt når bilder fra en konsentrasjonsleir fra 2. verdenskrig dukker opp.
Giæver sier selv at «Fra balkongen er ikke bare en film om meg. Det er en film om deg». Det har han fått til. Ikke minst formidler han at selv om du bare er en av mange, er du fortsatt unik.
Anmeldt av EMMA DAHLE MOE