«Riegels Øyne» er i større grad en fortsettelse av 2015s «Hvitt hav» enn den igjen var en fortsettelse av 2013s «De usynlige». Til sammen er de tre bøkene et monument over kystfolk i Nord-Norge i slit og krig. Selv om krigen er over i «Rigels øyne», fortsetter den gjennom Ingrid Barrøy og hennes vesle datter Kaja på vandring og søk etter den rømte russiske krigsfangen fra forrige bok, som er barnets far.
Det meste av «Rigels øyne» utspiller seg sommeren 1946. I handling er romanen den mest melodramatiske Jacobsen har skrevet, balansert med korthugde dialoger og en usentimental tone som gjør at fortellingen ikke sklir for langt ut mot en slags pasjonsvariant av «Ni liv», etter som Ingrid nøster opp sporene etter sin Alexander.
Les også anmeldelsen av Jan Kjærstads «Berge»
En av kvalitetene til «Hvitt hav» var hvordan Jacobsen litterært mante fram en påfallende underkjent stor krigstragedie i Norge: Bombingen av fangeskipet MS Rigel i november 1944. Etter som Ingrid med vesle Kaja på mage og rygg går opp sporene etter Alexander som overlevde Rigel-katastrofen, tegner «Rigels øyne» et fascinerende og interessant bilde av Norge sommeren etter fredsvåren.
I sporene etter krigsfangens flukt, møter Ingrid Barrøy mennesker og historier som gir levende bilder av krigens gråsoner, selv når freden har kommet. Infiltratører, kommunister, grenseloser og krigsprofitører gir et bilde med mange gråsoner, hvor få ønsker å snakke om det som har skjedd og det de vet.
Småbarnsmoras strabasiøse søk langs krigsspor i Nord-Norge og Trøndelag og skildringen av mentaliteten hun møter, er romanens beste og mest interessante side. Selve historien er noe ujevnt skrudd og fortalt til å være såpass kresent drapert, med voldsom og mye dramatikk presset inn på relativt få sider.
Jacobsens bøker etter «Seierherrene» (1991) er lite preget av unødig prat, ei heller denne. De korthugde replikkene er en pryd for «Rigels øyne». På ett område blir likevel boka i knappeste laget. Til å være en slags odyssé med en ung kvinne bærende på et lite barn, blir den vesle jenta påfallende lite delaktig i historien. Bortsett fra øynene framstår vesle Kaja som en noe lettvint behandlet rekvisitt.
I motsetning til de to foregående romanene utspiller «Rigels Øyne» seg hovedsakelig andre steder enn på Barrøy. Jacobsen har ikke like godt grep i beskrivelse av resten av landet som den værharde øya. Det bidrar til å gjøre romanen til den mest ujevne i trilogien, selv om den har en historie og et blikk på nær etterkrigstid vel verdt en roman.
Anmeldt av TERJE EIDSVÅG