«Kometen» er noe nytt i norsk film, nemlig en kinofilm som resultat av masterprogrammet til Den norske filmskolen. Om man ikke visste det, ville få, om noen trodd at «Kometen» var en såkalt studentfilm. I spill, foto, regi og produksjon fortoner den seg som en solid norsk spillefilm. På noen områder er den faktisk bedre enn norske filmer flest.
Filmen starter med en åtte år gammel gutt og faren som ser på nattehimmelen. Like etterpå forsvinner faren, omtrent samtidig med at en komet farer over himmelen. Gutten tror faren er bortført av UFO. 11 år senere utspiller det meste av filmen seg i ly av at gutten som 20-åring imøteser kometens retur, forhåpentligvis med faren.
Les også anmeldelsen av den trønderske studentfilmen «Utburd»
Fra speisa anslag med assosiasjoner til Spielbergs «Nærkontakt av tredje grad» utvikler filmen seg mot mer jordnært sønn-på-let-etter-far-drama. Spill, foto, musikk og produksjon holder imponerende nivå. Axel Bøyum bærer flott i hovedrollen. Kjemien mellom ham og Theresa Frostad Eggesbø gir ungt norsk filmdrama med nerve og finstemt tone.
Filmens voksende problem er at skuespillerne og rollefigurene virker mer interessante og levende enn historien de formidler. På veien fra det lett eventyrlige til mer nærgående relasjonsdrama går filmen seg bort i uavklarte skygger fra fortiden. Kvalitetene til «Kometen» er likevel større og mer løfterike enn prikkene på terningen nødvendigvis gir uttrykk for.
Anmeldt av TERJE EIDSVÅG