- Det er for få kvinnelige gründere
Solveig Christensen vil gjøre livet enklere for rullestolbrukere.
24 år gamle Solveig Christensen fra Trondheim studerer femte året ved NTNUs entreprenørskole, etter tre år på Handelshøyskolen og en bachelor i økonomi. I fjor startet hun bedriften Exero Technologies sammen med fire klassekamerater.
Trøndersk forskning bør ikke støve ned på et lager
For dårlig tilbud
Det var Senter for idrettsanlegg og teknologi ved NTNU som gjorde studentene oppmerksomme på at tilbudet på hjelpemidler for funksjonsnedsatte var for dårlig.
- Produktet vi har laget heter «The Spike». Det ligner litt på «sitteski», men med hjul for bruk på sommeren. Vi ville lage et produkt som ikke ser så «handikappet» ut, forklarer hun.
Studentene så et behov for nye løsninger i et marked hvor det har vært lite innovasjon de siste 20 årene.
- Det er et for dårlig utvalg på hjelpemidler til folk med funksjonsnedsettelse, som vil være aktive utendørs på sommeren, sier Christensen.
«The Spike» har blitt testet av over 70 funksjonsnedsatte, og er per dags dato lånt ut til en person i Trondheim som bruker den daglig. Exero satser på å få «The Spike» i salg til våren, og er i forhandlinger med hjelpemiddelsentralen hos NAV.
UNGE GRÜNDERE: Solveig og Exero vant kvart million
Ekstra press når du er kvinne
- Vi er fem unge gründere og to av oss er damer, noe det er det få av i denne bransjen. Det blir lagt merke til, sier entreprenørstudenten.
- Når kollega Nicoline og jeg drar rundt på messer, er det mange som blir litt sånn «oi, hva foregår der borte?», sier hun og ler.
- Hva tenker du om det?
- At det er så få damer gir meg ekstra motivasjon til å lykkes. Du må gjerne bevise hva du kan mer enn én gang, særlig for investorer og i situasjoner der det er penger involvert. Det er et press på å prestere ekstra fordi jeg er kvinne, men jeg melker det for alt det er verdt. Jeg snur det om til motivasjon, svarer hun.
Erik er et «stortalent»
17-åringen sluttet på skolen i fjor høst for å satse på RBK.
Fotball betyr alt for Erik Botheim. Oslogutten kom til Rosenborg sommeren 2016, og ett år etter fikk han plass på A-laget.
Mentalt hardkjør
– Jeg har konkurranseinstinkt om jeg gidder. Hvis det er noe jeg bryr meg om. Og jeg bryr meg om fotball, sier Botheim.
17-åringen har alltid spilt fotball. Først på idrettslaget Koll på Tåsen i Oslo, videre til Lyn som 10-åring og så til RBK som 16-åring.
- Det vanskeligste er å være «på» hele tiden når du er på banen. Det er ingenting som kommer av seg selv. Du må ha fullt fokus hele tiden. Være på tå hev. Det er tøft mentalt, men jeg var så klar for dette da jeg kom til RBK for halvannet år siden, så det går fint, sier han.
Utdanning blir nedprioritert
Fotballen tar opp all tiden til 17-åringen, noe som har ført til at han har droppet ut av skolen. Han forteller at utdanning kommer i andre rekke.
- Jeg begynte på videregående da jeg kom til Trondheim, men sluttet i fjor høst. Jeg skal ta fag som privatist i år, slik at jeg kan styre timeplanen selv. Studier er jo veldig viktige, sier Botheim.
- Ja, er de det?
- Nja, men jeg må vel nesten si det, ler han.
MÅTTE BEKLAGE: Botheim kastet sølvpokal i søpla
Et sjakktalent
Da Botheim var liten spilte han sjakk i norgestoppen. Nå spiller han mest mot lagkameratene, og kniver med Vegar Eggen Hedenstad om å være den beste sjakkspilleren i RBK.
- Broren min og jeg spiller fortsatt sjakk og kortspill når vi er hjemme på ferie. Da våkner konkurranseinstinktet. Heldigvis vinner jeg, så da blir det ingen sure miner, gliser han.
På spørsmål om hva han hadde gjort hvis han ikke hadde spilt fotball, lar svaret vente på seg.
- Politi kanskje? Det hadde vært kult. Det virker fett å kjøre rundt med blålys og fange skurker. Men jeg har alltid hatt et ønske om å bli fotballproff. Så det kommer til å skje, svarer han.
- Musikken holder meg våken om nettene
Nadia Warholm fra Trondheim har alltid elsket musikk, men var for redd til å synge da hun var liten.
I 2016 kom hun til topp ti i «Idol», men var den første til å ryke under direktesendingene. Nå jobber hun med å slippe ny musikk i forbindelse med bransjefestivalen Trondheim Calling, hvor hun skal opptre som en av 22 musikere i februar.
- Jeg slutter aldri å tenke på musikk. Noen ganger holder det meg våken om nettene, forteller 19-åringen.
TRONDHEIM CALLING: Her er de 22 artistene som spiller under bransjefestivalen i februar
Redd for å bli latterliggjort
Da Warholm var liten syntes hun det var så skummelt å lese høyt i timen, at hun lot være. Hun var redd for å bli latterliggjort. Etter barneskolen begynte hun likevel med sangtimer, fordi musikk alltid hadde gjort henne glad.
- På sangtimene var jeg også redd for å synge, selv om det kun var foran sanglæreren min. Jeg var mye bekymret for hva andre mente om meg. Men musikken var så viktig, jeg visste jeg måtte komme meg over den kneika, forteller den unge musikeren.
Ser mer selvsikker ut enn hun er
Warholm har opptrådt flere ganger enn hun kan telle. Men fortsatt er ikke selvtilliten helt på plass. I alle fall ikke hele tiden.
- Når du er på scenen så må du late som du er ordentlig selvsikker. Og da mener jeg late som. Du må passe på at publikum har det bra, samtidig som du forbereder deg på neste låt. Jeg tror jeg ser mer selvsikker ut enn det jeg er. Jeg får høre en del at jeg virker så sterk og trygg, men det er mye jeg fortsatt er usikker på. Noen ganger må jeg tvinge meg gjennom en opptreden, fordi jeg egentlig ikke vil.
- Ikke vil fremføre?
- Ja, som på «Idol» for to år siden. Da var jeg sikker på at jeg kom til å ryke. Men jeg gjennomførte og er glad for det. Jeg var bare 17 år gammel, og har vokst mye siden da. Jeg har fått mer integritet og vet hva jeg vil. Jeg får respekt fordi jeg krever respekt, slik var det ikke for to år siden.
Vil bli den nye Rembrandt
William Heimdal fra Malm bruker all fritiden sin til å male.
- Jeg er ikke den mest sosiale typen, sier 14-åringen.
Han forteller at målet fremover er å male med mer følelser.
- Jeg vil male poesi, og om jeg skal få til det må jeg male med mer følelser. Maleriet skal virke levende og ha en historie, sier han.
ANERKJENTE KUNSTNERE: Heimdal får oppmerksomhet fra Odd Nerdum og Vebjørn Sand
Vil vise hvor flink han er
Heimdal har, som alle andre barn, tegnet hele livet. Men han ble kjapt flinkere enn de andre barna. Da han var yngre var han selverklært Disney-nerd og tegnet karakterer fra tegneserien «Donald Duck».
- Vi har flere esker med tegningene mine av Donald og gjengen, forteller han.
Nå tegner han ikke tegneseriefigurer lenger, men fokuserer på å male. Helst folk.
- Et av mine største forbilder er Rembrandt, han studerer jeg mye. Jeg foretrekker å male folk som har det vanskelig. Jeg har underbevisst alltid vært opptatt av det. Jeg tror det er fordi jeg vil at de som ser maleriet skal få medfølelse for personen. Kanskje det har litt med ego å gjøre, en maler vil jo gjerne vise frem hvor flink han er. Og om man klarer å få frem en slik følelse hos noen, så er man jo det, sier den unge maleren.
Ikke alle som forstår
Utenom å male bruker 14-åringen tid på skolearbeid, og å lese.
- Jeg leser filosofi som jeg diskuterer med venner. Jeg har få venner på min egen alder, de fleste er i 20-50-70-årene. Jeg har lest Immanuel Kant og Friedrich Hegel, og skal snart begynne på Aristoteles, sier han.
Fem av de ti mestselgende kunstnerne i Norge er fra Trøndelag
Heimdal sier han får mye støtte av lærerne på skolen hvor han går, men at han er den eneste eleven som er interessert i kunst.
- Det er mange som kommer bort til meg og sier at jeg tegner fint, men det er ikke alle som forstår det. Om jeg studerer en akt av Odd Nerdrum eller Vebjørn Sand hvor det er nakenhet, så kan jeg få kommentarer på det. Det er liksom ikke godtatt, så jeg kan ha litt vansker med å kommunisere med dem. De som ikke har de samme interessene som meg.
Spiller topphåndball med narkolepsi
Målvakt Tonje Lerstad fikk søvnsykdom da hun var 13 år.
I fjor fikk Lerstad spille på A-landslaget da Norge spilte mot Frankrike, noe hun beskriver som helt uvirkelig.
- Det var helt vilt, og kjempeartig. Det er plass på landslaget som er målet, forteller hun.
AMBISJONER: Lerstad vil bli utenlandsproff
Stemoren skjønte noe var galt
21-åringen fikk påvist narkolepsi da hun gikk på ungdomsskolen, og må ta medisiner hver dag.
- Medisinene jeg tar hjelper en del, men ikke hundre prosent. Jeg klarer ikke fokusere over lang tid når jeg studerer, så det påvirker meg. Heldigvis studerer jeg ikke fulltid, så det går fint, sier hun.
Lerstad var i London med familien da stemoren hennes skjønte noe var galt.
- Jeg har alltid sovet mye. Vi har bestandig tenkt at søvnbehovet skyldes all treningen, men da vi var i London sovnet jeg hver gang vi var på undergrunnen. Borte på et blunk. Da startet en lang prosess med å finne ut hva problemet var. Nå har jeg bedre kontroll og kjenner når jeg blir trøtt. Hvis ikke kunne jeg jo for eksempel aldri tatt sertifikatet, forklarer hun.
PRIVATE BILDER PÅ AVVEIE: Lerstad imponert over Nora Mørk
Snakker rett fra levra
Lagvenninnene hennes i Byåsen beskriver Lerstad som lagets fargeklatt.
- Jeg sier alt jeg tenker på og er veldig åpen. Jeg snakker høyt om ting i garderoben som andre kun ville ha snakket om med sine nærmeste venninner. De synes det er gøy at jeg lager litt moro, forklarer hun.
- Er du enig i beskrivelsen?
- Ja, egentlig. Jeg trives med å være lagets klovn. Da vi skulle til Russland for en tid tilbake klarte jeg å glemme passet hjemme. Vi var på vei til flyplassen midt på natten og hadde dårlig tid. Da måtte kjæresten min, Sigve, kjøre hjem til meg for å hente det, og så møte oss på Værnes, ler Lerstad.
- Men det ordnet seg jo! Jeg pleier å si at ting ordner seg, det er bare litt om og men.