ESC-finalene har blitt langtekkelige inntil det parodiske, men sluttsekundene av opptellingen var ordentlig nervepirrende.

Det sto om to kandidater. Kypros hadde finaledeltager og låt skreddersydd og topptrimmet for anledningen. En høyreist, slank vokalist i ildfull elegant fremføring av en låt kalkulert til minste detalj mot storslått mainstream. Israel hadde en ei veldig rar jente som sang om mobbing i en kaotisk låt proppfull av ville innfall.

Og så endte det altså med serier til Israel, vokalist Netta Barzilai takket publikum for å stemme for mangfoldet. Hvem kan argumentere mot slikt?

Undertegnede likte ikke Israels bidrag og spådde den irriterende fengende låten til Kypros som sikker vinner. (Men jeg hadde rett i at min egen favoritt Portugal kom til å gjøre det svært dårlig.)

Jeg ville ikke tippet det samme etter at de 26 låtene var fremført lørdag kveld. De irriterende sidene ved Kypros' og Norges finalelåter ble forsterket for hver gang låtene ble fremført. Du rakk å bli lei dem i løpet av noen dager. Det som vinner frem er tradisjonelle musikalske kvaliteter og formidling basert på indre overbevisning snarere enn showmanship. Det hjalp frem Østerrikes gode soulballade, Tysklands hjerteskjærende godklump, ja til og med Danmarks dramatiske viking-rock.

At Alexander Rybaks intetsigende gladpop bleknet for hver høring, understrekes av at låten hans fikk flest stemmer i torsdagens semifinale, men kom på 16. plass til slutt.

Interessant er det også at det var telefonstemmene, ikke fagjuryene, som sikret Israel seieren. Hvis man tenker gjennom ESC-historien, er det mye rart som har slått an. Det er ikke lenger slik at man må være en blek kopi av mainstream pop for å nå opp. ESC-publikum liker outsidere, liker ting som ikke ligner på alt annet.

Jeg er svært glad for at jeg ikke må følge nøye med på ESC hvert år. Men når man først dukker ned i låtene, og tar det hele litt på alvor, merker man at det er mye godt håndverk ute og går. Man merker også at det er en helt annen musikalsk spredning enn i «gamle dager».

I «gamle dager» var det sånn at underholdningen først begynte under stemmegivningen, at artist-opptredenene mest var for kjedelig oppvarming å regne. Nå skal samtlige 43 deltagende land først presentere sin fagjurys stemmegivning for 26 finalelåter, før det gås en ny runde med telefonstemmene. Nå er også fagjurystemmene blitt en del av den kjedelige oppvarmingen, sammen med vertsnasjonenes utsøkt traurige pauseunderholdning og skvaldring fra fire programledere. Spennende ble det først da telefonstemmene ble lest opp. Det var fem spennende minutter det, på tampen av en tre timer og tre kvarter lang sending.

Jeg tipper fagjuryene blir avskaffet, kanskje allerede neste år, selv om det er en del av «sjelen» til ESC. Men det sa man jo også om underholdningsorkestret som alle bidragene skulle arrangeres for. Hvem savner underholdningsorkestret nå? (Sikkert noen.)

Men neste år skal i hvert fall jeg ha ESC-fri. Jeg gleder meg allerede.