Små og store skuespillere har okkupert andre etasje i lavetthuset på Munkholmen. Her har de garderober og sminkerom, og i dag gjør de seg klar for første forestilling med publikum. «Mio, min Mio» av Astrid Lindgren står på plakaten, og de fleste skal inn i flere roller, så det hander om å legge en sminke som funker til alt.
Lyset stjeler ansiktene
- Lyskasterne gjør at vi mister konturene i ansiktet, så vi trenger å markere. Øynene er særlig viktige, forklarer Magnus, før han tørker bort eyelineren for n'te gang.
- Vanskelig?
- Argh. Jeg får det ikke til!
Han dra i øyelokket, løfter det opp og ut med venstre hånd, og fører eyelineren langs vipperota med høyre.
- Æsj, ikke gjør sånn Magnus, det er så ekkelt! Nemi grøsser.
- Jamen, jeg får det ikke til ellers!
Røverdatteren imponerer
Spenning og humor på Munkholmen
Viktig nødhjelper
Det er trengsel foran speilene, og de småkjekler litt mellom foundation, rouge, kostymer og hår. På gulvet står sekker og bager som små trafikkfeller, men de snor seg rundt og ganske snart er de rigget til scenen. Noen rekker til og med litt førstehjelp på veien.
- Jeg tryna på vei til bussen, forklarer Emilie. Hun har lang, hvit kjole over et hudløst og blodig kne.
- Magnus, har du plaster?
Magnus Lie Hetland er veteran, har vært med i BUL siden -86 og er nødhjelperen i gruppa.
- Hvis Magnus mangler noe én dag, har han skaffet det til neste dag. Han fikser sånne krisesaker, konkluderer Emilie.
Lange ventelister
Årets oppsetning teller 21 skuespillere. Noen kom inn i barnegruppa i 1. eller 2. klasse, andre måtte vente lenger for å bli med.
- Det er ventelister, Leander for eksempel, måtte vente i tre år, forteller mamma Anne Nelly Gilsåmo. I kveld står de sammen på scenen, slik BUL-familien ofte gjør. De holder det gående i generasjoner.
Håkon har en av de bærende rollene. Han spiller Mio, og har øvd inn mange, mange replikker.
- Det er bare å lese til det sitter. Øve og øve.
- Hvorfor er det gøy å være skuespiller?
- Du går ut av deg selv, blir en annen og får oppleve et annet liv. Det er spennende, synes jeg.
- Hva er det verste som kan skje?
- Å glemme replikker.
Idunn svarer kontant. Hun spiller Bosses venn Bella, og er også Mios våpendrager JumJum i Landet i det fjerne.
- Da må jeg improvisere noe som ligner, det kan gjøre meg nervøs og så kan publikum se det.
- Jeg husker en gang på Rockeulven. Døra ramla ned akkurat da vi skulle synge, og alle fikk latterkrampe. Det var krise, forteller Emilie og rister på hodet.
Lindgrens univers
Ute i klosterhagen har de første publikummerne kommet, og de ivrigste står allerede i kø.
Tårnet på Munkholmen, med fuktige fangehull og spor etter tyskernes luftvernstilling under 2. verdenskrig, er satt i Astrid Lindgrens univers. I trappen opp til salige Griffenfeldts fangehull, skal snart grusomme scener utspille seg. Her bor barnehjemsgutten Mio hos sin slemme «tante og onkel», han blir mobbet og plaget av de andre barna, helt til han møter en ånd som flyr avgårde med ham til Landet i det fjerne. Her blir han gjenforent med mammaen, som viser seg å være dronning og insisterer på at Bosse heter Mio, og er den som kan redde landet fra den grusomme Ridder Kato.
Lysene testes, lyden likeså - alle inn på rekke. Nå!
- Itj sug!
Det nærmer seg, snart er alle mikrofoner sjekket og det gjenstår bare en «bssss».
Vigdis Knutsen Moe er inspisient og samler alle i en ring, du vet - sånn som for eksempel håndballjentene våre gjør før kampstart:
- Bssss.... En, to, tre - itj sug!
Ringen blir oppløst, og små og store føtter løper til motsatt ende av tårnet før publikum slippes inn.
Stykket kan minne Espen Askeladd og hjelperne hans, det er kampen mellom det gode og det vonde, om samhold og vennskap. Men detaljene er hemmelige, de deles bare med publikum som oppsøker tårnet på Munkholmen mellom 8. og 29. juni.
Ps: Husk varmt tøy. Det er kaldt i tårnet, selv på varme sommerdager.
En magisk verden på Munkholmen