Vi vet aldri hva vi får når Trondheim Jazzorkester går på scenen. De har en serie store suksesser bak seg, men har sjelden gjentatt seg selv. Tirsdag kveld urframførte de musikk skrevet av trioen The Maxx, og enda en gang fikk vi noe helt nytt.
Frank Zappa, tenkte jeg da den første kaskaden av lyd skyllet over oss. Led Zeppelin, tenkte jeg litt senere. Tanken på Motorpsycho meldte seg også, og det er ikke så rart, siden Tomas Järmyr i The Maxx har vært trommeslager der i ett og et halvt år.
Ganske snart ble alle slike referanser mindre interessante, for de elleve på scenen spilte så mye forskjellig at begivenheten ble umulig å sette i bås. Det var tunge grooves, det var lyrisk sang, avantgardistisk jazz, partier som nærmet seg støy og partier med pling-plong.
Les også kommentaren: På ett område har Molde og Trondheim et strålende samarbeid
Ordene strekker ikke til. De utallige uvante lydkombinasjonene vi fikk oppleve, lar seg ikke overføre til skrift. Men «utfordrende» er for en gangs skyld et ord som passer godt, for utallige elementer var pakket inn i helheten. Kontrastene kom dessuten så fort og brått at det ble vanskelig å henge med.
I perioder var det knalltøff progrock med fullt driv. Andre ganger fikk jeg følelsen av at det ikke hang helt sammen. Det litt forvirrende preget var nok helt bevisst. De tre svenskene som har vært bosatt i Trondheim i mange år, var tydeligvis ute etter å utfordre.
Det lyktes de med, og de får et ekstra øye på terningen for viljen til å gjøre noe annerledes. Men den friske satsingen førte selvfølgelig til at publikum ble delt. Noen savnet en tydeligere struktur, sammenheng og framdrift. Andre ble fascinert av alt det eventyrlige som skjedde.
Les også kommentaren: Jazzorkesteret imponerte også under Trondheim Jazzfestival
Det er i hvert fall ingen tvil om at usedvanlig dyktige musikere var i aksjon. Vokalist Mia Marlen Berg begeistret alle med sin kraftfulle stemme, og saksofonist Mette Rasmussen viste seg som en musiker med stor originalitet.
Kjetil Møster, en av veteranene i det stort sett unge ensemblet, spilte kreative og energiske saksofonsoloer som vanlig, og Tomas Järmyr satt som en samlende figur midt i kaoset, godt hjulpet av bassist Mattis Kleppen.
Da Järmyr tidligere på dagen ble spurt om hva konserten ville by på, svarte han bare «mye». Det viste seg at han fikk helt rett. Og uansett om folk som satt i den fullsatte salen ble frustrert eller fascinert, er det ingen tvil om vi har godt av utfordringer som dem Trondheim Jazzorkester og The Maxx ga oss. Ellers blir både musikken og vi som lytter, stående stille.
Anmeldt av Trygve Lundemo