Marcus & Martinus har oppnådd mer og opparbeidet seg en større erfaring i løpet av seks år enn de fleste artister kan drømme om å få til i løpet av en karriere. Siden debutalbumet «Hei» i 2015 har fansen fått innblikk i Trofors-tvillingenes liv gjennom både biografi og dokumentarfilm.

SE BILDENE FRA KONSERTEN HER

Den største milepælen må likevel kunne sies å være overgangen til å synge på engelsk på andreplata «Together». Både plateselskapet Sony og artistene selv har åpenbart ambisjoner utenfor landegrensene, noe som ikke er veldig rart med tanke på kjempesuksessen de har opplevd her hjemme.

Det ble mye hyling da Martinus Gunnarsen og hans tvillingbror Marcus entret scenen på Sverresborg tirsdag kveld.

«Moments»-turneen 16-åringene nå er ute på er deres første store i Europa, med 26 konserter i 14 land. Med dette vannskillet tatt i betraktning blir det naturlig å vurdere Årets spellemenn fra 2016 som nettopp det.

Se Marcus og Martinus spille mot Bendtner og Reginiussen: - Det ble noen tunneler!

Starten på konserten viser da også at de ikke hører hjemme i kategorien barnestjerner lenger. Under åpningslåta «Elektrisk» blir jeg bekymret på Gunnarsen-tvillingenes vegne; refrengene må overlates til de kvinnelige back up-sangerne, og gutta synger minimalt selv. Forklaringen på oppstartsproblemene får vi på andrelåta «Next to Me». Den ligger mer i guttas stemmeleie, og begge viser prov på gode sangkvaliteter. Det høres rett og slett ut som de har vokst fra «Elektrisk».

Det viser også setlista denne tidlige tirsdagskvelden: Majoriteten av låtene kommer fra albumet turneen låner navn fra. Settet består av en god del habile pop-produksjoner med EDM-innslag samt enkeltlåter som holder nivået i Bieber-ligaen som Marcus & Martinus nå prøver å få en fot innenfor.

«De viser autoritet på scenen, og selv om dansetrinnene blir noe like fra låt til låt, er det med selvtillit og en stor dose showmanship 16-åringene holder det gående i nær halvannen time», skriver vår anmelder. Her er Marcus Gunnarsen fra starten av konserten.

Etter et rørende øyeblikk der Andrea på 14 får komme opp på scenen og ta del i «First Kiss», viser Marcus & Martinus at de kan ha noe i den ligaen å gjøre. «One Flight Away» og «Remind Me» er blant de sterkere låtene, og på «Please Don’t Go» baker de inn «Sorry» fra nettopp Justin Bieber så sømløst at det nesten ikke merkes. De viser autoritet på scenen, og selv om dansetrinnene blir noe like fra låt til låt, er det med selvtillit og en stor dose showmanship 16-åringene holder det gående i nær halvannen time. Et glimrende band, med trommer, gitar, bass og full blåserrekke samt en godt skrudd lyd er absolutt medvirkende til at konserten blir vellykket. Stemmene til Marcus & Martinus kommer godt frem, selv i konkurranse med en ellevill saxofon.

Etter 30 minutter kommer dessverre den største nedturen i form av et videoinnslag. Seansen hvor artistene snakker på engelsk om hva fansen betyr for dem, og hva de to betyr for hverandre, blir klein og ikke minst vanskelig å forstå for en stor del av publikum. «Æ skjønne ikke ka dæm si, æ», kommer det fra ei jente på fem-seks år ved siden av meg. Skrot denne biten fra den norske delen av turneen, eller si den på morsmålet. Det bør en produksjon av dette kaliberet kunne koste på seg.

En annen innvending mot det som ble levert på Sverresborg er tekstene. Låttitlene alene («Next to Me», «First Kiss», «Without You», «Please Don’t Go», «Make You Believe in Love» og så videre) sier alt om hva som er temaet for Marcus & Martinus’ tredjeplate, og for så vidt det meste av musikken deres. På tekstsiden glir den ene låta over i den andre, og mange av de samme grepene og virkemidlene brukes om og om igjen. «All we had was love/You took me higher/Give me that sweet, sweet fire» synger de på «Remind Me». Spesielt original er heller ikke linja «You know it’s on tonight/Do it like you mean it/Baby, don’t be shy/Scream it like you feel it» fra «Dance With You». Eksemplene er flere. Poenget er at det er lett å se hva Marcus & Martinus ønsker å være, men vanskelig å få øye på noe særpreg i innholdet i låtene. I en sak på adressa.no sier de at de fortsatt leter etter sitt eget sound. Målt opp mot andre som befinner seg i samme sjanger, er soundet bra, det. Det gutta og plateselskapet ikke må glemme er at det ikke skader med litt mer spennvidde og substans i det som synges oppå beatsene.

Akkurat dette virker det ikke som publikum henger seg nevneverdig opp i tirsdag kveld. Allerede før konserten er det Beatles-tilstander blant de noen tusen skrikende jentene og guttene i alderen 4 til 16 +, og det er godt å se at så mange unger har det artig med livemusikk. Også foreldrene ser ut til å kose seg, der de nok får trimmet mer enn de hadde sett for seg på forhånd, hoppende med barna sine oppå skuldrene etter beskjed fra duoen fra scenen.

Ambisjonsnivået til Marcus & Martinus er skyhøyt, og potensialet er absolutt til stede. Kreftene bak duoen ser ikke ut til å spare på noe på produksjonssiden, men bør fokusere på mer enn bare melodien fremover. Så blir det spennende å se om talentet rekker langt nok til at de klarer å slå gjennom utenfor Norge, og om den norske fanskaren blir med videre etter hvert som barnestjernestempelet vaskes bort.