Pstereofestivalen 2018 hadde så langt vært nedsyltet i regn, men da Delillos startet å spille sin 25 år gamle albumklassiker «Neste sommer» var solen betimelig på plass.

Noe annet hadde da også tatt seg ut. Delillos-nostalgi om en sommer som er over, ville kanskje rent umetaforisk passet i plaskregn. Men det ville vært lite kos.

Sola kom på besøk i akkurat riktig øyeblikk.

Sånn som det nå ble, endte dette som et av flere festivalhøydepunkt, og en perfekt lørdag ettermiddag. Og veldig kost.

Undertegnede hadde et par reserverasjoner i forkant. For det første er selve konseptet å spille et helt album sjeldent svært vellykket. For det andre var forholdet mitt til «Neste sommer» i utgangspunktet at det dels består av låter jeg nesten har hørt i hjel, dels av låter jeg ikke har noe forhold til. For det tredje hadde jeg én annen stor oppgave denne lørdagen; jeg skulle lese Lars Saabye Christensen nye roman «Livets spor – Maj» og fryktet en Frogner-overdose.

Her ser du bildene fra Bare Egil og Aslags superpopulære barneshow

Thåstrøm grep publikum med sanger om selve livet

Lars Lundevall
Lars & Lars: Gitarduellene mellom Lundevall og Lillo Stenberg er et av varemerkene til Delillos, og ble etablert da Neste sommer ble gitt ut for 25 år siden.
Lars x 3: Frontekka i deLillos har i 25 år bestått av Lars Lundevall, Lars Lillo Stenberg og Lars Beckstrøm.

Men. For det første: Ulikt mange album har «Neste sommer» en dramaturgi tilnærmet lik et godt konsertsett; et par sterke låter først, et midtparti som er sånn passe, før det tar seg skikkelig opp mot slutten.

For det andre hørte jeg meg opp på albumet på forhånd og skjønte både at jeg ikke er så lei av de beste låtene som jeg trodde, og at jeg både husket og likte flere av de låtene jeg trodde jeg hadde glemt. Derfor var jeg klar for en dose nostalgisk solskinnsrock, mens hodet fortsatt var full intriger og karakterer fra Lars saabye Christensens forfriskende gode nye roman.

DeLillos' tre Larser (Lillo Stenberg, Beckstrøm og Lundevall) og trommis Øyvind Paasche har vært forsterket av Ola Geir Raftevold på forskjellige instrumenter på «Neste sommer»-konsertene. På Pstereo fikk vi albumets produsent Kyrre Fritzner som ekstra bonus på scenen. Det var ikke alltid han visste helt hva han skulle finne på, men det var fint han var der – spesielt da han fikk velfortjent hyllest fra Lars Lillo og publikum under tittelkuttet for sin betydelige rolle i låtens tilblivelse. Det er han som står for musikken i refrenget.

F.v. Lars Lundevall (gitar), Ola Geir Raftevold, Lars Lillo-Stenberg, Øystein Paasche og Lars Beckstrøm.

«Neste sommer» var albumet som introduserte gitarist Lars Lundevall i bandet, og som etablerte dem for alvor som et gitarrockeband av dimensjoner. Lundevall fikk briljere allerede i introen til «Kokken Tor», og så ble det noen doser gitarøs etter hvert. Neil Young er den klassiske referansen til Delillos som rockeband, man kan trekke inn Wilco også – men strengt tatt er de sitt eget univers. Den rare blandingen av sjenanse og publikumsfrieri som fungerer, mot alle odds.

F.v. Lars Lundevall (gitar), Ola Geir Raftevold, Lars Lillo-Stenberg, Øystein Paasche og Lars Beckstrøm.

Det fungerte i hvert fall i den praktfulle lørdagsettermiddagen på Marinen. Publikum fylte området i neste like stor grad som da hovedattraksjonene var i sving torsdag og fredag. Spennet i konserten var fra lykkelig allsang i «Neste sommer», det genuint rørende i Lars Beckstrøms første klassiker «Søster», nostalgipopen i Lars og pappa Pers «Glemte minner», ultimafestival-vibben på slutten av «Postmann» og den Lars Lillo-typiske glemte perlen «Uendelig trist».

Dette var alt annet en trist, men solskinnet var ikke uendelig. En halv time etter at Larsene gikk fra scenen, var plaskregnet igjen på plass.

Anmeldt av OLE JACOB HOEL