Spør man nordmenn under 50 i dag om Ted Gärdestad, er det overraskende mange som ikke aner hvem han var. Til sammenligning kjenner så godt som alle ABBA, muligens godt hjulpet av en viss film. På 70-tallet gikk Gärdestad fra å være Sveriges største tenåringsstjerne og popidol til å pekes ut som den den svenske popmagikeren som skulle ta verden sammen med nettopp ABBA.
Dessverre vil spillefilmen «Ted – for kjærlighetens skyld» neppe skape noen stor Ted Gärdestad-revival utenfor Sverige, selv om musikken er god nok til å fortjene det. Filmen føyer seg inn i rekken av nyere svenske biografiske drama fra populærmusikken, som «Monica Z» (2013) om Monica Zetterlund eller «Cornelis» (2010) om Cornelis Vreeswijk.
Norsk film har ikke vært like flink til å dramatisere store personligheter i nyere populærkultur. Om så skjer, er ikke «Ted» noe godt forbilde, bortsett fra at Kristoffer Veiersted gjør en strålende liten birolle som Finn Kalvik, som prøver å få med Gärdestad til India for å «finne seg sjæl», etter at Gärdestads bror og tekstforfatter Kenneth har slått ned nordmannen(!).
Den ytre historien er så utrolig, med så mange forbindelser til sentrale hendelser og personer på 70- og 80-tallet at det nesten virker både for godt og vondt til å være sant. Filmen starter med svensk finale i ungdomstennis mellom vennene og rivalene Gärdestad og Björn Borg. En purung Gärdestad får deretter hjelp av de som ble ABBA, i starten av karrieren.
I filmen framstilles det som om hans internasjonale karriere gikk i vasken da han hoppet av verdensturné med ABBA til fordel for datteren til Povel Ramel. Etter å ha deltatt i finalen i Jerusalem i 1979 med en av tidenes fineste Grand Prix-låter, «Satellit», sluttet han seg til Osho-sekten i Oregon, som skildres i den eminente Netflix-dokumentaren «Wild Wild Country». Tilbake i Sverige midt på 80-tallet, ble den naive, egenrådige artisten med psykiske problemer av medier koblet til drapet på Olof Palme(!).
Det er skuffende at regissør Hannes Holm ikke har fått mer ut av filmen, musikken og historiene. Filmskaperen bak suksessen «En mann ved navn Ove» får verken mannen eller musikken godt nok fram. Historien blir for springende. Det er fornøyelig å se vår tids skuespillere som profilerte personligheter i frodig tidskoloritt, men Adam Pålssons spill som Gärdestad blir for mye av en parykkjobb, for mye på utsiden av mannen og musikken, særlig etter at den psykiske helsen til Ted blir dårligere.
Svensk tvs 45 minutter lange dokumentar med samme tittel fra 2016, lyktes bedre i å få fram musikken og den tragiske skjebnen til Ted Gärdestad. Begge steder skildres bror og tekstforfatter Kenneth som en viktig del av skaperkraften. Mens dokumentaren antyder at punken hindret Gärdestads internasjonale gjennombrudd ved å gjøre musikken hans avleggs, er «Ted – for kjærlighetens skyld» overraskende svak på å sette musikken i perspektiv.
Anmeldt av TERJE EIDSVÅG
Les også kommentaren «Hvor blir det av de norske filmene om Prøysen og Jokke?»