For Pstereofestivalen er sannsynligvis så godt innarbeidet i den trondhjemske årsrytmen at det skal mere til enn tre dager med regn og tradisjonell murring om bookingen for at folk gir opp festivalen.
Det spektakulære med arenaen på Marinen er gjentatt til det kjedsommelige, men jeg klarer ikke la være. Jeg gikk hjemover, opp mot Festningen på tampen av avslutningskonserten lørdag med Aurora. Der så – og ikke minst hørte – jeg hennes to siste låter og publikums intense respons, innrammet av Nidarosdomen, Gråkallen og alt det andre som gjør oss stolte av byen vår. Det var episk flott.
Men på lengre sikt er det utfordringer for festivalen. Det er en større prestasjon enn mange skjønner å opprettholde en festival på nivået Pstereo er på, og det vil også være en prestasjon om de beholder posisjon og samtidig bevarer sin uavhengighet i årene fremover.
Les flere anmeldelser og saker fra Pstereo her.
Rammebetingelsene har endret seg i årene i løpet av de 12 årene Pstereo har eksistert. Festivalen er blitt godt etablert, har fått «trygg» økonomi. Men samtidig er de største artistene blitt langt dyrere, og de store multinasjonale selskapene som dominerer festival- og formidlingsbransjen er blitt større, sterkere og mer nådeløse. De store aktørene kjøper opp hele turneer med store artister. Å operere som uavhengig festival blir stadig vanskeligere. Det viser festivalplakatene opp igjennom årene. De virkelig store amerikanske og britiske artistene er etter hvert nesten fraværende.
Pstereos klare inspirasjonskilde, Øyafestivalen i Oslo, klarte det helt til i år, da de er kjøpt opp av et amerikanske fond. Ledelsen fortsetter som før, men med større økonomiske muskler, mer handlefrihet, etter noen år der de har strevd med å få de artistene de ønsker seg. Nyheten ble stort sett tatt godt imot. Men vil de klare å beholde goodwillen de har hatt som idealistisk drevet festival om fondet tar ut utbytte av festivalen – midler man kan si er skapt av en hærskare frivillige? Og hva skjer når fondet ønsker selge se ut?
Pstereo er kanskje ikke like attraktiv som Øya, men det er ikke sikkert at kameratgjengen som har stått som eiere (ispedd litt DumDum-kapital) siden starten fortsatt vil ha all makt om noen år.
Uansett har Pstereo gjort en imponerende jobb i mange år, i skvis mellom et stadig vanskeligere artistmarked og et publikum med stadig høyere forventninger om store artister.
At Pstereo ikke var utsolgt i år, betyr kanskje ikke all verden økonomisk – om det ikke var mer enn noen hundre som manglet. Men symbolverdien kan være betydelig.
Så kan ekspertene strides om hvorfor det ikke ble utsolgt. Er det fordi markedet er i ferd med å mettes? Er det fordi programmet ikke hadde stor nok appell?
Populære festivaler er selv sin største attraksjon. Man drar på Roskilde, Øya eller Pstereo på søken etter en spesiell festivalfølelse. Man kjøper billetter i lang tid i forveien for å ikke risikere at festivalen blir utsolgt før man har kjøpt.
Halsbrekkende action-scener vil gjøre Skjelvet til en suksess
Det har vært bare unntaksvis at Nordens største festival, Roskilde, ikke har vært utsolgt. Det gangene det har skjedd har det neppe hatt noe med artistene å gjøre, det har vært somrene etter de skikkelig drittvær-festivalene. «I neste år skal jeg i hvert fall ikke hit», sier folk mens de prøver å redde restene av et gjennomvått og gjennomgjørmet telt.
Pstereo er ikke fullt så avhengig av ok vær som teltfestivalen Roskilde. Men likevel: I fjor var Pstereo utsolgt før programmet var presentert. Siste dag av festivalen ga dårlig vær, og mange var også skuffet over artistlisten. Tenkte kanskje mange at de i år ikke skulle kjøpe billett før de hadde sett årets artistliste? Og hva har i så fall været i år å bety for neste års festival?
Vanskelig å vite, men det er i hvert fall ikke vanskelig å finne gode musikalske minner fra årets festival. Med ett unntak har denne avis' anmeldere vært ekstremt entusiastiske over de konsertene vi valgte å anmelde, fra mimring på forskjellige vis med DeLillos og Kraftwerk, ekstremt vital gubberock med Thåström til oppløftende seanser med unge norske artister som Aurora, Sigrid og Cezinando. Personlig ble jeg forbløffet over intensiteten til gamle Mogwai, på de mindre scenene var som sedvanlig mye interessant å snappe opp av mindre etablerte artister.
Et problem for en festival som Pstereo er at den har en tendens til å vokse med sitt opprinnelig publikum, og ikke har tilstrekkelig påfyll av yngre. Pstereo har blitt 40-åringenes festival, og er mer sårbar overfor en gruppe som lettere lar seg distrahere av dårlig vær og fravær av artister de hørte på i sin ville ungdom. Det kan være smart, kanskje, å satse mer på generasjonen som danset og sang med på hver tekstbit av Cezinando og Sigrid enn oss som hygget oss med Mogwai.