I en tid da sosialdemokratene taper makt i hele Europa har Lena Andersson skrevet en roman om det svenske sosialdemokratiets storhetstid på 1900-tallet.

På svensk har romanen undertittelen «Berättelser om folkhemmet», det svenske navnet på velferdsstaten. Sveas sønn Ragnar Johansson ble født 1932, det året som innledet sosialdemokratenes langvarige regjeringsmakt. Det heter innledningsvis at Ragnar Johansson var svensk og svensken var han. Så hvem er han da, denne bæreren av Lena Anderssons roman om folkhemmet?

Ragnar er en som tror på framskrittet og er lojal overfor de rådende politiske ideer. Han er opptatt av likeverd, men forveksler det ofte med likhet på bekostning av mangfold. Han er uforsonlig overfor dem som ikke tenker som ham eller ikke gjør rett og skjel for seg.

Han er en som ikke vil skille seg ut. Han er en dyktig håndverker, kunstnerisk begavet og interessert i arkitektur, men ender opp med å bli sløydlærer. Når han på grunn av sin lojalitet til skolen og popularitet blant elvene blir tilbudt en lederstilling, blir han fornærmet over å bli spurt. Hvordan kan noen tro at han har ambisjoner om makt?

Bare på ett område kan en stikke seg ut: idretten. Han nærmest dedikerer livet sitt til å sekundere sin datter i skiløypa. Da hun, selv om hun kunne lykkes, ikke satser på å vinne, faller meningen med livet hans på en måte bort. Hun som skulle realisere hans eneste drøm om suksess velger en akademisk karriere - idet sosialdemokratenes storhetstid er forbi.

Romanen innledes med at datteren Elsa foreslår faren som forskningsobjekt for en kollega som er etnolog og vil studere den svenske modernitetens mentalitetshistorie. Det avslår han, fordi han ikke kan skjønne at hans alminnelighet kan være interessant for noen.

Så er vel denne romanen forskningsprosjektet? Kanskje. Det er vanskelig å få tak på hovedpersonen som et levende menneske av kjøtt og blod, med tvil og tro. Han blir upregnant, stiv og stilisert. Mer en bærer av en teoretisk idé enn et menneske å bli nysgjerrig på. Det er min innvending. Men som en subjektiv framstilling av folkhemmet har og vil romanen skape debatt. Til det kan en neppe få et mer reflektert og elegant utgangspunkt.

Anmeldt av VIGDIS MOE SKARSTEIN