Olav Duun for begynnere

Vi småhumrer i gjenkjennelse gjennom en times velspilt berg-og-dal-bane av ung kjærlighet.

Dynamisk samspill: Emilie Mordal og Kristoffer Hjulstads skuepsillerinnsats er det store aktivumet i «Gud smiler».  Foto: Espen Storhaug

Saken oppdateres.

«Gud smiler» har både mest energi og mest fysisk begjær av de tre Duun-enakterne Turneteateret har produsert det siste året.

Trondheim har mandag og tirsdag denne uka fint besøk, av den tredje og siste oppsetningen i serien enaktere av Olav Duun. Det har vært et godt prosjekt, både kulturpolitisk og kunstnerisk; og en fin måte å markedsføre Turneteateret i Trøndelag som en institusjon for hele storfylket, men med base og hjerte i det gamle nord. Det har vært enkle kammeroppsetninger, to skuespillere, turnevennlig rekvisittmengde og to hovedfokus: ung kjærlighet og livsvilkår i karrige kystsamfunn midt i Norge.

For å anskueliggjøre hva som menes med enkle rekvisitter: I «Gud smiler» klarer to skuespillere med olabukse og genser seg med to kontorstoler, en bibel, en flaske whisky, et strikketøy og et pappbeger med småpenger.

Ja, hva mer trenger man? På scenen, og for den del: i livet?

Man trenger kjærlighet. Og nettopp kjærlighet er hovedfokus i «Gud smiler», som i de to foregående enakterne – alle i Duun-spesialist Otto Homlungs regi og med ny musikk av Asgeir Skrove.

LES OGSÅ: Storstilt gjenutgivelse av bøkene som kjedet vettet av Dag Solstad

For å si det litt stygt, disse stykkene handler alle om en gutt og jente som får hverandre – men først etter noen år, eller kanskje tiår, med misforståelser, krangler, geografisk avstand og andre problematiske forhold. Hovedutfordringen er manglende kommunikasjon mellom kvinnen (gjerne fremstilt som lettlivet fristerinne med innadvendte, alvorlige trekk) og en lengtende, seriøs og velmenende ung mann som dessverre har den karakterbristen at han uttrykker og gjør det motsatte av hva han egentlig vil.

Men så er vi ganske sikre på at det går bra til slutt. Gutten og jenta får hverandre, etter at de begge har gjort seg vanskelige i årevis. Duun for begynnere. I hvert fall fremstår det sånn i de to siste enakterne, i «Hilderøya» kanskje mest fordi originalteksten ikke er blant Duuns skarpeste, i «Gud smiler» kanskje fordi dramatiseringen har forenklet originaltekstene i overkant mye.

LES OGSÅ: Du går ut mørbanket, men oppløftet

Denne gangen er dialogen på namdalsdialekt, og det funker som bare det. Samspillet mellom Emilie Mordal og Kristoffer Hjulstad er troverdig og smittende i sin dynamiske energi.

Det blir fint teater når så dyktige skuespillere står så godt sammen og stoler konsekvent på teksten. Det skaper gjenkjennelse blant publikum, som får med seg så vel lengselen og smerten som humoren i Duuns tekst.

Det er en hyggelig time. Men til tross for antydningen av farlighet når begjæret mellom de to blir fysisk, blir dette dessverre heller aldri noe mer enn fint og hyggelig. Til det skraper «Gud smiler» for mye i overflaten av Olav Duuns litterære univers.

Anmeldt av OLE JACOB HOEL

På forsiden nå